Stress og kortisol på en lettvint måte

Har lyst til å "graspe" litt her.
Det er lett å overføre det ordet stress som vi bruker i dagligtale til å tro at det er den slags stress som man snakker om når man hører at Cortisol er stresshormonet.
Det stresset man i første rekke snakker om her er skapt av en fysisk anstrengelse som trenger pulsøkning og energi. Det er ikke nok å stå ved startstreken på en 100m og tenke seg hvordan det er å løpe den. Man øker ikke kortisolet før man nærmer seg målstreken.
Ofte føler vi at hjertet slår fortere når vi plundrer eller i ren forskrekkelse, og det er kortisolet. Dette er slik fordi nedarvede fluktbehov krever at man raskt skal løpe i sikkerhet og sette igang litt på forhånd så man er klar. Om det ikke blir nødvendig med en fysisk anstrengelse, så går jo dette fort tilbake igjen.
Det er ting som tyder på at psykisk stress øker kortisolnivået. Mange snakker om det, og bruker det som en selvfølgelig froklaring, men har noen vist at det virkelig er slik ?
Og om det skulle være slik, så er økningen bagetellmessig i forhold til det som skjer under en fysisk anstrengelse. Det er ofte over 10 ganger så høyt som døgngjennomsnittet, og om det skulle finnes en cortisolreaksjon på rent psykiske forhold så er den vel synlig på døgngjennomsnittet da ? Og skulle cortisolet være ansvarlig for "magaklunsen" så må det også vises på døgngjennomsnittet.
En som kjører 4x10 100m drag har jo ikke denne klunsen.

Det er veldig lett å finne nettsider som bruker ordet stress og kortisol på en lettvint måte. Har selv goooglet på dette, men det forandrer ikke sagen. Jeg fant ingen seriøse forsøksresultater, men jeg er ærligtalt ikke så flink til å finn dem heller da.

Mange, sikkert hundretalls seriøse forskere har påvist sammenhengen mellom psykisk stress og stresshormoner, n'Finn. Det du skriver her henger rett og slett ikke på greip - for å si det akkurat som det er.

Har du ikke skjønt at du lever i en kropp som består av både følelser, tanker og fysiologi? Og at alt dette er tett sammenvevd?

Du skriver jo selv

Sitat:

---

Ofte føler vi at hjertet slår fortere når vi plundrer eller i ren forskrekkelse, og det er kortisolet. Dette er slik fordi nedarvede fluktbehov krever at man raskt skal løpe i sikkerhet og sette igang litt på forhånd så man er klar.

---

Nettopp! Det er tankene og følelsene dine som setter i gang en stressrespons. (Slik du beskriver det er det vel primært adrenalin som blir utskilt, men... Kortisolproduksjonen kommer i gang først etter noen minutter.) Og for mange mennesker er det i noen situasjoner slik at denne stressresponsen er vedvarende - de har stadige bekymringer, føler et konstant, overveldende press el.l. Og da har de også vedvarende høy kortisolproduksjon. Dersom dette varer lenge, vil de til slutt kunne utvikle binyrebarkinsuffisiens og dermed få lave kortisolnivåer - dette ser man blant annet hos pasienter med PTSD (Post Traumatic Stress Disorder).

Én ting skal jeg være enig med deg i i dette innlegget, n'Finn; du er tydeligvis ikke så flink til å finne seriøse forskningsresultater. Her har jeg laget et søk til deg i databasen til "Nature" - et av verdens mest anerkjente vitenskapelige tidsskrifter:

http://search.nature.com/search/?sp-q=s ... p-1=phrase

Kjenner jeg blir skikkelig provosert, n'Finn! Gidder ikke kommentere siden du har sagt det så bra, Kris!

Hei dere. :)

Jeg har lite kunnskap om emnet, men på en del punkter tror jeg dere misforstår hverandre??? (Eller så blander jeg meg... :| )

n'Finn har fått sansynligvis fått høre som meg at alt er stress/psykisk. Sykdommen er innbilt. Det som var/er stress er uten tvil stoffskiftet, vet vi, men ikke alltid de andre. Vi vinkler vel det meste ut fra oss selv og vår situasjon?? Alle? Det blir frustrerende å høre at ting er tankestyrte når man ikke er negativt innstilt, men får ørene tøtet fulle med det. Kan skjønne at det kan settes i halsen ;)

Tror diskusjonen på mange måter handler om mer enn hva som utløser kortisol eller ikke. Og jeg tror n'Finn har rett i at overlevelsesmekanismer trenger mer enn dagligdags stress for å utløses. Men, man må tenke på at vi er syke fra før og kroppen vår stresser med å overleve. Og sliter nok på binyrene av den grunn. Jeg tror absolutt at hverdagsstresset påvirker kroppen, men ikke i den grad. Da MÃ… det ligge mer bak.. Angst, Post Traumatic Stress Disorder er jo ikke hver mans kost. Så vidt jeg vet. :?

Håper dere ikke blir sinte på meg for å "blande meg"..

Til slutt vil jeg si; Positive tanker kan forandre mye og bekymring er ikke sunt når det blir mye av det. Det vet vi jo alle. Man kan endre mye ved å se lyst på livet. Smil til livet og livet smiler til deg.. Ordtak som kanskje er litt klisje, men som passer litt her.

Huffda. Håpet at dere ikke ville reagere slik. Jeg stillte jo bare spørsmål da.
Jeg innledet med å si at stress som forskere snakker om ikke er det samme som vi bruker i daglig tale, og at det ligger en fallgrube i en lettvinn tolking her.

"Har du ikke skjønt at du lever i en kropp som består av både følelser, tanker og fysiologi? Og at alt dette er tett sammenvevd? " - jo, mer enn noen kanskje, men jeg forstår ikke hvorfor du nevner det ? Jeg forklarte jo nettopp om dette ? Men jeg er da også interessert i forsøk som kan vise dette, men finner dem ikke. Ikke bare noen som sier at det er slik.

Jeg skrev jo også at det finnes masse slike søkesvar som det her linkes til. Herr ditt og datt sier at det er slik, men hvor er forsøkene det refereres til da ? Strssforskningen er stor og jeg kan ikke finne forsøkene. Kan noen ? Overskrifter jeg har funnet kan også tyde på at stresshormonene blir lave ved psykisk lanvarige stressituasjoner (du traff selv en av dem i medsendte link) og jeg ville bare finne ut mer om dette.
Håper det er lov ?

Nei, stress slik forskere snakker om det er ikke det samme som vi kaller stress i dagligtale. I forskningssammenheng regnes også positive hendelser som stress - man regner for eksempel med at det er like stressende å gifte seg som å skille seg (for å sette det litt på spissen).

Stress kan faktisk ha en så vid definisjon i forskningssammenheng som alle påvirkninger som forstyrrer homeostasen (likevekten).

Det at man tar ting for gitt i forskningslitteraturen er en naturlig konsekvens av akkumulert kunnskap. Man kan ikke referere til gammel grunnforskning i all evighet - på et tidspunkt regnes noen sammenhenger som så veldokumenterte at man ikke lenger trenger å henvise til enkeltresultater som underbygger dette.

Dersom du virkelig er interessert i å lese om forskningen som ga oss denne kunnskapen i utgangspunktet, kan du kanskje f.eks. lete i grunnleggende innføringsbøker i emnet. Og sånt finner man ikke så mye av på nett.

(At stresshormonene blir lave er et tegn på at binyrebarken er "sliten" og man har utviklet insuffisiens - det er vanlig etter langvarig høye nivåer.)

Og nei, du stilte ikke bare spørsmål, n'Finn. Du fastslår brennsikkert og arrogant f.eks. at

Sitat:

---

Det stresset man i første rekke snakker om her er skapt av en fysisk anstrengelse som trenger pulsøkning og energi.

(...)

Og om det skulle være slik, så er økningen bagetellmessig i forhold til det som skjer under en fysisk anstrengelse.

---

Er dette å stille spørsmål?

Jeg blir provosert av at du skriver ting med så stor selvfølgelighet - som jeg VET er fullstendig riv, rav ruskende galt.

Når jeg skal siteres vil jeg veldig gjerne at meninga mi kommer fram da.
Det får lett en helt annen mening når man siterer bare deler ev en uttalelse, og kommer man noen vei med det ?
Det jeg skreiv var :
"Har lyst til å "graspe" litt her.
Det er lett å overføre det ordet stress som vi bruker i dagligtale til å tro at det er den slags stress som man snakker om når man hører at Cortisol er stresshormonet.
Det stresset man i første rekke snakker om her er skapt av en fysisk anstrengelse som trenger pulsøkning og energi. Det er ikke nok å stå ved startstreken på en 100m og tenke seg hvordan det er å løpe den. Man øker ikke kortisolet før man nærmer seg målstreken. "

(Og skulle jeg fortsette akkurat der så blir det : Det stresset man i annen rekke snakker om er det psykiske feks.) Jeg skrev i "første rekke" for å betone at det finnes flere stressreaksjoner og det hører med til forklaringen jeg gir om hvorfor jeg ønsker mer info. og hvor den finnes.

Ordet arrogant betyr uvitende og jeg må gjerne karrakteriseres slik hvis jeg har opptrått slik.
Jeg mener vel at du likegjerne fortjener denne betegnelsen kris ?
Det er da vel ikke om å gjøre å tolke det jeg skriver i verste mening vel ?
Må minne om at jeg har faktisk hypothyreose, og har faktisk formulert meg dårligere enn dette. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Ja kris, det er å stille spørsmål.

Du skriver her med største grad av selvfølgelighet noe som forskere er igang med å finne ut av kris : "(At stresshormonene blir lave er et tegn på at binyrebarken er "sliten" og man har utviklet insuffisiens - det er vanlig etter langvarig høye nivåer.)"
Skulle men tro det du sier kan forskere bare legge ned ?
Det er ikke alltid slik og det er muligens et utall grunner til at man ser dette.

(Sjekk ordboka di, n'Finn - arrogant betyr ikke uvitende. Det er ignorant som betyr uvitende.) :wink:

Jeg holdt fram to setninger som viste tydelig at du slett ikke "bare stilte spørsmål".

Men jeg vil ikke fortsette å krangle og polemisere med deg, n'Finn - til det setter jeg altfor stor pris på dine bidrag generelt her inne! Jeg bråtente bare litt på et innlegg jeg oppfattet som veldig skråsikkert - og med mange gale påstander.

Først : Orboka mi sier at arrogant er et adjektiv og for å være så høy på pæra man er når man er arrogant - så er man uvitende.
Jeg tolket deg altså ikke slik at du beskyldte meg for å være høy på pæra, men valgte (til din fordel) uvitende istedet.
Enig i at denne polemikken er lite fruktbar.
Jeg har så godt jeg kan, forklart meg og kan ikke se annet enn et et spørsmål i dette.
Mitt tilsvar til deg kris gikk jo ut på å vise at du reagerte på noe jeg ikke har skrevet.
Dår du nå avsluttningsvis fremdeles sier at jeg kommer med gale påstander må jeg bare be deg om å lese innlegget mitt igjen.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan tilføye.