"Recovering with T3" en revolusjon for hypothyroide?

«Recovering with T3» av Paul Robertson tar utgangspunkt i at forfatteren er pasient. Første del av boken tar for seg den lange tiden det tok fra han startet på vanlig behandling mot hypotyreose, syntetisk T4, til han oppdager at han blir mer hypothyoid av å bruke T4 enn å ikke ta den. Boken starter med et godt skrevet forord av Dr. John C. Lowe. Lowe har også måttet medisinere seg selv med ren T3, og har lang erfaring med det i sin medisinske praksis. Dr. John C. Lowe skriver mye om ren T3 behandling i sin bok «The Metabolic Treatment of Fibromyalgia».

Paul Robertson starter med å fortelle om seg selv. Om hva som skjer når du blir skikkelig syk av at thyreoideakjertelen ikke fungerer. Hvordan dette påvirker livet i en skremmende grad: for eksempel en yrkeskarriere som går dukken. Han beskriver hvordan han hadde så lite tålmodighet og energi til barna sine at det skadet forholdet på sikt. At han ble en dårlig far, som en direkte konsekvens av sykdommen i skjoldbruskkjertelen, samt at han fikk en behandling som virket så dårlig at den ikke fjernet symptomene, men kun fikk blodprøvene til å tilsynelatende se normale ut.

Han beskriver hvordan mye av skaden som skjer av en dårlig fungerende kjertel ikke nødvendigvis vises når du sitter på legekontoret. Han beskriver tap av vesentlige år av sitt liv. For mange er mye av dette gjenkjennelig og kan få gammel sorg til å flomme opp. Du er ikke alene om at sykdommen din har tygget livet ditt i stykker og stumper. At du sitter igjen med noe helt annet enn det du hadde forventninger om da du startet ditt voksne liv.

Paul Robinson beskriver hvordan virkingen av de langsomme endringene i behandling av mennesker med stoffskiftesymptomer har en avgjørende betyding for mange mennesker. Det er ikke bare den som er syk som blir berørt.

Han forteller hvordan nettet har gjort det mulig for mennesker å dele historier, lete etter effektive behandlinger, støtte og utdanne hverandre. Han forteller om mødre og fedre som har store problemer med å klare å være mor og far, hvordan forhold går i stykker, hvordan mange ikke klarer å jobbe full jobb eller at de får økonomiske problemer. Han sier at det opprører ham at det samme som hendte ham for mange år siden, fortsetter å hende i dag. Behandlingen av stoffskiftesyke har ikke endret seg så mye.

Paul Robinsons oppdagelse ligger i å bruke de cirkadiske rytmer som finnes naturlig i kroppen for å styrke binyrene, også kalt CT3M (for mer informasjon om CT3M, se https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=14441 og https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=14440). CT3M er intet mindre enn en sensasjon for alle med hypotyreose og fall i kortisolverdiene! Den brukes nå av mange mennekser over hele verden. Nå strømmer det også etterhvert inn beretninger om at mange som bruker denne metoden også får målbare stigninger på andre hormoner de har ligget lavt på, som aldosterone http://recoveringwitht3.com/success_story/taylors-story . Paul Robinson kommer også til å måtte revidere boken sin etterhvert, fordi han får rapporter om at CT3M også påvirker sexhormonene i positiv grad.

For å forklare svært kort hva CT3M handler om: å ta en tidlig dagdose/nattdose med et høyt nok innhold med T3 til at dosen treffer akkurat tidsmessig når binyrene jobber på det hardeste, 2 - 4 timer før vi våkner. Det betyr at du som pasient kan slippe å bruke kortison for å støtte binyrene. Dette er en fantastisk nyhet!

CT3M er metoden som gir håp til så mange som ikke har blitt friske på standardbehandlingen for hypotyreote. Den er enkel og billig. CT3M kan utføres enten du bruker ren T3, eller både Levaxin og Liothyronin, eller bruker Thyroid. Du kan altså ikke bruke den hvis du kun bruker T4 (Levaxin).

Paul Robinson gir i boken sin et verktøy for både lege og pasient. For alle som ønsker å starte med CT3M, poengterer Paul Robinson gang på gang at du må ha kunnskapen inne. Du og legen din samarbeider, leser boken og vet hva som gjelder. Når du begynner, er det uhyre viktig at du fører en grundig loggbok. PR forteller inngående om hva som er vesentlig å ha med. Kjenn blodprøvene dine, ta vare på labark. Labsvarene kan hjelpe deg til å forstå at du trenger mer av, for eksempel høyere nivåer av enkelte vitaminer og mineraler. La deg ikke avskrekke når jeg sier føre loggbok, du venner deg raskt til å notere ned det vesentlige. Etterhvert som du kjenner at energien vender tilbake og symptomene gradvis forsvinner, blir det faktisk morsomt å føre logg!

Jeg har lest ganske mange bøker om hypotyreose de siste årene. Etter min mening er Paul Robinsons bok «Recovering with T3» den aller beste. Hvorfor? For det første er den faglig og logisk begrunnet. Den inneholder en rekke kildehenvisninger for dem som vil lese videre. Kildehenvisninger er et stort pluss om du vil dele boken med legen din. Legen vil da se at denne boken ikke er basert på løse påstander. Språket er lett og dagligdags, det er ikke vanskelige engelske ord. Den er godt skrevet, det er god flyt i boka, det gode språket gjør at det blir lett å lese.

Den er logisk bygget opp, når Paul Robinson forflytter seg fra et tema til et annet, oppstår det ikke språklige eller logiske stopp i lesningen. En annen ting er at han henvender seg til leseren som en som kan og forstår. Han skriver ikke ut fra at leseren er hjernedød og litt fordummet av hypotyreose. Det at han er såpass åpen om hva alle årene med sykdom har kostet ham, gjør også at du kommer litt nærmere forfatteren. Ikke bare ham, du kommer også nær ditt eget liv, din egen sorg over alt som har gått tapt i årenes løp.

«Du må ikke regne med å bli som du var» er en devise jeg leser på mange forum. Den gjør meg veldig sint når jeg ser den. Den er verken hyggelig eller oppmuntrende å få slengt i ansiktet når du nettopp har fått diagnosen hypotyreose. Paul Robinson sier det stikk motsatte. Han snakker om hvor kort livet er, og at vi ikke skal gi en behandling for mye tid før vi innser at dette er et feil spor om lite eller ingenting skjer. Har du fått Levaxin (T4) av legen og ikke blir friskere, så er det på tide å gå tilbake og kreve noe mer. Du skal ikke gi Levaxin fem eller ti år for å se om det virker. Be om T4/T3 kombinasjon, deretter thyroid. Hvis hvis det heller ikke hjelper, så er ren T3 behandling alltid siste utvei.

Det er forfriskende å høre at det finnes håp, at det er muligheter. Alt for mange bøker skrives ut fra at konvensjonell behandling er det eneste rette, at en sko passer alle, og at dersom den ikke passer, så skal du finne deg i det. Eventuelt få tilbud om et mestringskurs. Kroppen kan kan reparere seg selv, på tross av at du kan ha fått medikamentell behandling som kan ha virket mot sin hensikt. Det er så mye, mye bedre å få høre at det finnes håp enn at du må bare finne deg i et amputert liv og gjøre det beste ut av det.

Sitat:

---

"You should totally expect to be exactly as you were when you were healthy! Settle for nothing less!!!" - that is my starting position, sier Paul Robinson.

---

Forfatteren av boken «recovering with T3» opplevde også å få nye diagnoser kastet etter seg: ME, deprimert, psykisk syk. En lege ville ikke behandle ham med mindre han tok antidepressiva. Hvor kjent er ikke dette?

Jeg har lyst til å sitere litt fra et kapittel hvor han beskriver legers logiske brist (side 117):

Sitat:

---

«Flere endokrinolig- og familielege problemer:

Jeg ble henvist tilbake til endokrinologen som jeg hadde vært hos på det tidspunktet. Jeg var svært skuffet over responsen jeg fikk fra denne spesialisten. Jeg ble fortalt at jeg skulle ikke ta T3 og at standard behandling for T4 terapi var riktig i mitt tilfelle, på tross av en detaljert beskrivelse av min kliniske historie. Jeg ble videre fortalt at fordi blodprøvene mine var innenfor laboratoriets referanseområde da jeg tok syntetisk T4, så betydde det at jeg responderte godt på T4-behandlingen og skulle komme meg tilbake til denne. Faktumet at jeg responderte på T3-behandlingen, følte meg friskere med færre symptomer, så ikke ut til å gjøre noen forskjell for legens synspunkter.

Jeg skjønte at jeg nok en gang befant meg i et univers hvor logikken sviktet.

Endokrinologen nektet å lytte til min beskrivelse av fremgang på grunn av T3-behandling. Jeg var forbløffet over at han ikke fant at T3-behandling var en aktuell behandlingsmåte overhode, på tross av at jeg hadde kommet meg på en utrolig rask tid! Igjen opplevde jeg å ikke bli lyttet til, når jeg virkelig hadde noe brukbart å komme med.

Min familelege bestemte seg for å skrive ut T3, basert på det jeg hadde å fortelle.... «

---

Paul Robinson har gått frem som en vitenskapsmann som har forsket på seg selv. Han er ikke den første i historien som har brukt seg selv som forskningobjekt. Han har over 13 års erfaring med T3. Hele tiden har han gått systematisk frem. Etterhvert godt hjeulpet av en god lege og endokrinolog som var villige til å lytte til pasienten, og ikke blodprøvene. Det burde borge for at teorien er funksjonell og levedyktig. Dr. John C. Lowe brukte ren T3 som behandling på egen hypotyreose i rundt tyve år før han døde av en ulykke. Likevel vil nok mange av oss som mistenker at vi har et problem med å få tilført nok T3 inn i cellene, få problemer med å finne en lege som er villig til å støtte oss i en slik behandling. Det blir sett på som risikabelt å bruke for stor del T3 (eller kun ren T3) av flesteparten av legene. Bakgrunnen for vegringen mot for mye T3 mener Paul Robinson ligger i at legene har for lite kunnskap om T3. Det er gjort uhyre lite forskning på dette feltet. Det er uenighet om hvor mye T3 vi trenger hver dag. Paul Robinson sier at de fleste bruker mellom 30 - 175 mcg ren T3, noen få trenger enda høyere doser.

Som pasient på enten ren T3, eller en økning i den mer alminnelige aksen mellom T4 og T3, må man regne med blodprøver som gir helt andre resultater enn de vi vanligvis ser. T3 har en antatt levetid på 24 timer. Blodprøvene som viser FT3 vil endres utfra når siste T3 dose ble tatt. FT4 vil etter all sannsynlighet bli meget lav.

Derfor er det mange andre måleenheter som må benyttes i en slik terapi. Hyppig blodtrykkmålinger, puls og temperatur, samt loggbok med undersøkelser av symptomer er en viktig pekepinn for å ha en optimal dose. Skal du leve under et T3 regime, kreves det av deg at du er en pasient som tar aktivt del i egen helse.

Fordi forfatteren har bedrevet grundig research er dette blitt en manual i hvordan vi alle kan bli bedre. Den er lett å slå opp i når du lurer på veien videre i kampen for å få livet tilbake.

Denne boken bør leses av alle som bruker T3 eller tror du trenger T3, enten du bruker ren T3, eller både Levaxin og Liothyronin, eller bruker Thyroid. Etter min mening er boken en revolusjon av behandlingen av hypotyroide. Les den og del den med legen din!

Jeg håper at flere bestiller boken, leser den og ser mulighetene som ligger i å kunne utnytte det Paul Robinson kaller "hovedkortisolproduksjonsvinduet" for å hjelpe binyrene i å bli friske.

Dette er en modell hvor du kan hjelpe deg selv og binyrene dine til å bli bedre, uten å ta kortison. Det eneste du trenger er tilgang på T3, enten i form av Liothyronin eller Thyroid. Det er nå mengder av pasienter over hele verden som benytter denne metoden og som merker fremgang. Jeg har brukt denne fremgangsmåten, også kalt CT3M, kun ett par uker, og merker mye fremgang allerede. Håper mitt nå er at binyrene skal gradvis sette i gang egenproduksjon av kortisol, slik at jeg kan trappe ned på hydrokortison.

Når det finnes et annet alternativ en hydrokortison, et alternativ hvor kroppen kan bli frisk av seg selv, bør det være første alternativ.

Les mer i forumet https://www.stofskifteforum.dk/forumdisplay.php?f=245 og Paul Robinsons nettside http://recoveringwitht3.com/

Før du setter i gang, les boken grundig og ta en spyttprøve for å stadfeste at kortisolet er lavt. vink11

Kære Vigdis hjerte1 Tillykke med at PR's metode virker så godt for dig, at du ønsker udbrede kendskabet til den. Man kan ikke informere nok og jeg kan se, at dette forum er det eneste i verden, der har givet Paul Robinson og hans bog, sit helt eget subforum. Det er jeg glad for, fordi man kan ikke informere nok og man kan ikke udvikle/finde/formidle metoder nok, til at hjælpe folk med denne sygdoms-kompleks, som thyreoidea-problematikken byder os, når man bliver syg. Det er som om der er lige så mange afskygninger af denne sygdom, som der er syge af den...

Er CT3M egnet til alle? Det er det indtryk jeg får, når jeg læser din anmeldelse af bogen. Også når der beskrives PR's udvikling af CT3M-metoden. PR har ganske rigtigt, skræddersyet en behandlingskoncept i overensstemmelse med viden om de circadianske rytmer i forhold til T3, men det var jo ikke ham der har opdaget betydningen af anvendelse af medicinen i harmoni med de circadianske biologiske rytmer, der styrer alle biologiske funktioner i alle levende organismer.

Sammenhængen mellem funktion, behandlingseffekt og de circadianske biologiske rytmer har allerede været kendt og forsket i indenfor chronobiology og chronopharmacology. Nogle går endda så vidt som til at skelne mellem alm. endokrinologi og chrono endocrinology. Her på forummet har Nora postet om emnet allerede for over fire år siden, og underforummet Virker medisin ikke? er også fyldt med adskillige oplysninger om fordele ved at tage sin medicindose til natten.

Det som jeg ser som både fordel og ulempe ved generelt at anbefale PR's til alle er, at nogle af os kan sagtens leve op til de strenge, praktiske krav metoden CT3M kræver for at fungere, mens andre, særlig de dybt invaliderede, ikke mindst kognitivt eller for udslidte til at kunne følge det praktiske regime, nødvendige for at kunne have nytte af CT3M - de orker måske aldrig at komme i gang, hvor de ellers meget mere enkelt - til at begynde med - kunne starte med at tage medicinen til natten, og dermed have en fair chance til at oparbejde overskud nok til at komme videre, f.eks. ved at granske CT3M eller på anden måde opnå bedre egenkontrol med deres behandling.

Til syvende og sidst - er CT3M metoden, på overordnet plan beslægtet med den allerede forsket i og kendt chronopharmacology, hvor den sidste er i den indledende fase er mere "brugervenlig" end CT3M, der jo kræver en stor portion af både ordenssans og selvdisciplin - begge de egenskaber, som hypothyreose ødelægger som noget af det første, når sygdommen har varet i nogen tid. Det er heller ikke alle, der har let ved at vågne midt om natten, når de ellers skal være på job tidligt næste morgen.... Heller ikke alle har mulighed for at fremskaffe Liothyronin, og hvor svært er det at få Thyroid-recept hos sin læge, er jo et everlasting problem for de fleste med hypothyreose.

Jeg synes, at folk skal vide, at såfremt de aktuelt ikke kan overskue at komme i gang med CT3M i nøje overensstemmelse med Paul Robinson's forskrifter - er alt ikke tabt endnu, men at man kan komme i gang alligevel, ved blot at teste sin medicin til natten. I parentese bemærket mener jeg, at indtagelse af Levaxin eller Thyroid, eller også T4/T3-kombinationsbehandling burde anbefales at teste til natten, som standard, men det er kun min personlig holdning, jeg måske er alene om, her på forummet.... vedikke1

Hei Anisahjerte1

Jeg har ikke medisinsk kunnskap til å svare på om CT3M passer for alle. Det er et altfor alvorlig spørsmål til å overlate til meg å svare på :lol: Det jeg leser om andre steder, er at mange andre opplever som meg, at det fungerer. Noen har opplevd å kunne slutte på hydrokortison, de har fått helt fungerende binyrer, og er tilbake i god funksjon. (For suksesshistorier, se http://recoveringwitht3.com/success_story, det ligger også historier på STTM, men jeg klarer ikke finne dem,nettsiden er elendig å navigere i) For egen del tror jeg at jeg må belage min utålmodige natur på at det kan ta tid. Jeg har gått lenge på hydrokortiosn, tiden vil vise om binyrene mine kan vekkes til live, og hvis de kan vekkes til live, vet ingen hvor lang tid jeg må bruke på å langsomt trappe ned på hydrokortison mens binyrene går tilbake til å gjøre jobben sin.

Jeg er svært enig med deg, Anisa, i at en god start kan være å begynne å teste ut å ta medisinen på natten om CT3M virker for strabasiøst der mange kan befinne seg.

Jeg var jo i den situasjonen da jeg startet med CT3M at jeg visste helt sikkert at kortisolet mitt er veldig lavt. Det finnes ingen tvil om at jeg har lavt kortisol. Jeg er også i den "heldige" situasjonen at det lave kortisolet vekket meg til noenlunde samme tid hver natt, og hjertebank og stressfølelse gjorde at jeg som oftest ikke sovnet igjen. Så jeg har ikke gjort det helt etter det foreslåtte programmet, jeg har ikke gradvis flyttet dosen bakover i tid. Jeg satset alt på at tidspunktet for når mine binyrer gjør seg klar til å lage dagens dose med kortisol er ca klokka 3 på natta. Og det har fungert! Jeg har bare holdt på med dette ett par uker, siden 28.03, så jeg får ta det litt rolig i svingene med å bombastisk si at det har gjort meg frisk. Det vil tiden vise. Men jeg sover tungt på natten, i motsetning til tidligere tiders søvnløshet, etter at jeg har tatt kl 3 dosen, sovner jeg igjen. Jeg våkner et sted mellom klokka 6-7 (jeg liker å våkne på den tiden!), da kjenner jeg at binyrene ønsker mer kortison. Nå bruker jeg 20 mg per dag. Og venter med å senke dosen langsomt til jeg har mer enn de to siste dagene hvor jeg har opplevd at min utmattelse har lettet. Hjertebank og stress- og urofølelse er borte på natten. Utmattelsen jeg har kjent på lenge holder også på å bedre seg betraktelig.

Det jeg forsøker å si ved å være ivrig når det gjelder Paul Robinsons metode CT3M, er at kortisontilskudd er et tveegget sverd. Jeg var så syk for 2.5 år siden da jeg startet på kortison at det hadde muligens vært vanskelig for meg å adminstrere et CT3M opplegg. Samtidig, hadde jeg hatt valget mellom kortison og CT3M, og da visst at kortisonen ikke førte meg så veldig langt, så hadde jeg nok forsøkt CT3M. Mitt håp den gang var at jeg skulle klare meg med kortison en kort periode.

Det skjedde jo ikke. Jeg sitter her i dag, 2.5 år etterpå, fastlåst med mitt kortison. Klarer meg ikke uten. Langvarig bruk av kortison kan i verste fall stoppe hele egenproduksjonen. For alltid. Jeg kan risikere å aldri få den skikkelig i gang igjen. Da visste jeg det, men jeg var så syk at jeg ignorerte det. Nå er jeg der at jeg veldig gjerne vil ha binyrer som kan fungere. Jeg ser at kanskje er prisen å betale å spise T3 kl 3 hver natt. Det er en liten pris å betale sammenliknet med å kanskje være avhengig av kortison for resten av livet. :D

Ellers tror jeg ikke det er så vrient å starte å hjelpe binyrene med CT3M. Du leter etter tidspunktet når du kjenner at binyrene gir deg et svar, du finner altså roen. Og kanskje må du gradvis øke dosen du tar på dette tidspunktet. Kroppen din skal ha nok T3 til å gi binyrene dette kickstartet. Jeg har laget meg et system. Hver kveld gjør jeg klar to dosetter med neste dags hydrokortison, og stoffskiftemedisiner. For mitt vedkommende er det nå mer og mer T3, og mindre og mindre Thyroid. Og kroppen min signaliserer veldig tydelig på at det er mer T3 den vil ha. På badet setter jeg en liten skål med nattdosen.

Når vekkerklokken vibrerer under hodeputa min, reiser jeg meg opp og slår den av, går på badet og tar min første T3 dose, som nå gradvis har økt til 20 mcg. Så går jeg og legger meg. For en som er mer teknisk enn meg og klarer å ta forskjellige knapper i mørket, kan skålen med T3 ligge på nattbordet, så er det bare å snu seg og sove videre.

Det fine med CT3M er at du er ikke avhengig av en lege som er positiv til Thyroid. Det holder at vedkommende er villig til å gi deg T3 vink11
CT3M kan altså brukes som Levaxin/Liothyronin blanding, som kun Thyroid, som en blanding av Thyroid og T3, eller bare som ren T3. Å bruke bare T3 er et fåtall som trenger, når alt annet har skåret seg.

Jeg håper at denne metoden gir mersmak og lyst til å teste den ut. Ikke minst, et håp om at vi selv kan hjelpe kroppen med å gjenopprette hormonnivåene. Vi kan kanskje slippe å gå til private leger. Vi kan kanskje slippe å bruke mye penger på å kjøpe kostbare hormoner. Det viser seg nå at flere av dem som bruker CT3M også får økte nivåer på andre hormoner, som aldosteron og DHEA. Så jeg er veldig spent på blodprøvene mine fremover. Jeg kan godt unnvære å ta alle hormontiskuddene om jeg i stedet kan hjelpe kroppen min med å gi den tilstrekkelig med T3 på natten. Paul Robinson mener at det bør være minst 15 mcg T3, altså ca 1.5 grain/90 mg thyroid som er nattdosen.
Noen trenger mer.

xx9

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anisa

Er CT3M egnet til alle? Det er det indtryk jeg får, når jeg læser din anmeldelse af bogen.

---

Jeg har ikke medisinsk kunnskap til å svare på om CT3M passer for alle. Det er et altfor alvorlig spørsmål til å overlate til meg å svare på :lol:

---

Jeg har kun spurgt, fordi din anmeldelse er så uforbeholden over for denne bog, at jeg ville gerne vide om jeg har opfattet dine pointer korrekt.

Ellers nævner du lavt cortisol. Det er ikke sådan, at man har lige lavt cortisol over hele døgnet, når man har binyreinsufficiens. Var det lave cortisol lige lavt fordelt over hele døgnet, ville det hedde så godt som Addison's, hvor cortisol-kurven er næsten flad over døgnet. Ved binyreinsufficiens derimod, følger det lave cortisol også cortisolets døgnrytme, og da er symptomerne, trætheden og ellers hvad der hører til - noget mere tålelige, selv om fortsat invaliderende. Problemet låses fast først når døgnrytmen forskyder sig i retning af, at det lave cortisol er på sit laveste morgen/formiddag og på sit højeste sen aften/nat. Det er det sidste som både får mange syge til at "kvikke op" mod aften og nat, men som også er årsag til de forfærdelige søvnproblemer - afbrudt søvn, søvnløshed - og en lammende morgentræthed. Nat-medicinen vil, i mange tilfælde, netop lægge låg på effekten af det "forkerte" niveau af cortisol på det forkerte tidspunkt, tillige med en langt bedre nyttiggørelse af stofskifte-medicinen når den indtages når det lave cortisol, ellers ligger på sit højeste.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Jeg var så syk for 2.5 år siden da jeg startet på kortison at det hadde muligens vært vanskelig for meg å adminstrere et CT3M opplegg. Samtidig, hadde jeg hatt valget mellom kortison og CT3M, og da visst at kortisonen ikke førte meg så veldig langt, så hadde jeg nok forsøkt CT3M.

---

Det er jeg ikke så sikker på, Vigdis. smilnej1 Jeg har foreslået dig (og Rufus?) nat-medicinen allerede den gang, men du var nok for medtaget af sygdommen til at orke at teste andet end HC, var mit indtryk. Så er det kun godt, at du alligevel har erhvervet nu overskud nok til at tænke og gøre i nye baner. xx9

Selv om jeg deler din frustration over den langsomme bedring, føler jeg ikke - set i bakspejlet - at du har spildt tiden. Måske husker du det ikke selv, men jeg husker levende, hvordan du havde det den gang, du først kom på forummet. Det stod virkelig så slemt til, at een kunne have sine tvivl om der overhovedet var håb. Jeg er lykkelig for, at du, trods alt, er kommet videre. hjerte1

Tilføjelse:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Langvarig bruk av kortison kan i verste fall stoppe hele egenproduksjonen. For alltid. Jeg kan risikere å aldri få den skikkelig i gang igjen. Da visste jeg det, men jeg var så syk at jeg ignorerte det.

---

Jeg er lidt ked af, at det ser ud til at du tror på skolemedicinens fordom, der ikke skelner mellem low-dose-hydrosortison og stor-dose-syntetiske-steroider. Binyrestøtte som små, fysiologiske doser af hydrocortison kan aldrig stoppe binyrerne. Det gør derimod behandlings-doser af diverse prednison-typer (syntetiske steroider), ordineret i "hundreder/mg doser" til folk med alskens inflammatoriske sygdomme. Der er mange, der er så frygtsomme i forvejen, at de afstår fra binyrestøtte alene når de hører rygter. Det er synd for dem, der ikke har andre muligheder, fordi det er nødt til at være en kendsgerning, at ingen behandling, heller ikke CT3M, passer ens for alle. Nogle kan, mens andre kan ikke, så de, for hvem hydrocortison er den eneste mulighed, kan blive skræmt fra at få hjælp når low-dose-hydrosortison og stor-dose-syntetiske-steroider sammenblandes. CT3M burde kunne klare sig uden at behøve stå på skuldrene af den almindelige binyrestøtte med HC, synes jeg. :wink:

Sitat:

---

Jeg er lidt ked af, at det ser ud til at du tror på skolemedicinens fordom, der ikke skelner mellem low-dose-hydrosortison og stor-dose-syntetiske-steroider. Binyrestøtte som små, fysiologiske doser af hydrocortison kan aldrig stoppe binyrerne. Det gør derimod behandlings-doser af diverse prednison-typer (syntetiske steroider), ordineret i "hundreder/mg doser" til folk med alskens inflammatoriske sygdomme.

---

Her baserer jeg meg på steder som STTM som har fått en del rapporter fra flere som har store problemer med å fase ut HC på fysiologisk dose etter lang tids bruk.

Jeg er helt enig med deg at vi ikke skal bedrive skremselprogaganda. Men vi skal heller ikke glemme at HC ikke er noe man tar lett på.vink11

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Her baserer jeg meg på steder som STTM som har fått en del rapporter fra flere som har store problemer med å fase ut HC på fysiologisk dose etter lang tids bruk.

---

Vigdis. hjerte1 Mig bekendt, bliver ingen sat i behandling med binyrestøtte med garanti for, at den kan udfases efter "endt behandling". Der er ikke noget som hedder "endt behandling" såfremt anledningen til overhovedet at påbegynde binyrestøtte-behandling, in the first place er en erhvervet, kronisk skade af binyrefunktionen. Afhængig af graden af binyreskade, kan enten støttebehandlingen udfases eller må fortsætte livet ud. Så hvis man "har store problemer med å fase ut HC på fysiologisk dose etter lang tids bruk", betyder det blot at deres binyrefunktion ikke er genoprettet, og måske bliver det aldrig. Det er ikke effekten af hydrocortison der bestemmer det, men det bestemmes udelukkende af binyrernes tilstand på datoen for påbegyndt binyrestøtte-behandling.

Personligt har jeg den holdning, at er man det mindste i tvivl, er man det mindste utryg eller er man det mindste skeptisk - da skal man slet ikke lade sig indlade på binyrestøtte-behandling med HC, uanset vedkommendes egen tilstand og uanset hvor syg man er. Det kan være, at det lyder barsk, men er man for skræmt og skeptisk, vil behandlingen alligevel ikke virke optimalt, og det ender med at det er ikke patientens indstilling, men behandlingen som er "forkert". Dette vil bidrage til at sprede ordet om, at binyrestøtte er "forkert", "skadelig" eller "uvirksom".

Det er nemlig den utiltalende bagside af STTM, hvor jeg har fulgt adskillige og deres rapporter. Karakteristisk for mange af disse personer var, at de har ikke fulgt behandlings-protokollen som den var sammensat, men folk plukkede ud hvad de selv mente var "rigtigt" eller "forkert", "for meget" eller "for lidt", "trygt" eller "utrygt", og således har de barberet deres behandling fra at være lægeordineret, til at være et selvkomponeret eksperiment. Når det så gik galt, blev ansvaret sendt tilbage i hovedet på lægen... og rapporterne flød over med kritik af både læger og behandlingen. Jeg er derfor for længe siden ophørt med at bruge STTM til andet end som "opslag-sted" og går selv i lange buer uden om patient-bidrag på STTM.

Du er selv endnu meget tidligt inde i forløbet med CT3M-metoden, og da alle medicinske behandlinger må ses gennem en individuel prisme, idet vi er ikke ens og reagerer forskelligt selv på samme eller lignende stimuli - ved jeg ikke, i hvor høj en grad vil metoden vil være effektiv i dit tilfælde, men jeg håber på det, lige så stærkt som du håber. hjerte1 Om metoden kan genoprette din binyrefunktion vil først kunne konstateres den dag, du har været off HC i en længere periode, ledsaget af god trivsel og frihed for symptomer. Så længe man endnu ikke selv er nået så langt - er det ikke fair og for tidligt at veje HC-binyrestøtte og CT3M op mod hinanden, hverken i forhold til ens eget tilfælde, eller generelt. Det er min holdning...

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Jeg er helt enig med deg at vi ikke skal bedrive skremselprogaganda. Men vi skal heller ikke glemme at HC ikke er noe man tar lett på.vink11

---

Det er rigtigt. Jeg synes ikke, at man bør tage let på nogen lægemidler.

Det er absolutt for tidlig å si noe for meg om hvordan utfallet blir, det er helt klart. Tiden vil vise hva som skjer.

Jeg tenker jo også på det at HC behandling ikke gir forventet effekt kan skyldes underforliggende årsaker. I mitt tilfelle tror jeg at jeg trenger mer T3 enn jeg fikk på thyroid alene. For andre kan det være andre årsaker. Det bør med i bildet når det analyseres underveis eller i etterkant.

Når vi snakker om bruk av HC bør vi huske de gode eksemplene er på forumet, som Rufus. Anisa, du har sikkert flere navn hvor det har gått svært bra, og hvor HC behandlingen ikke strakk seg over uendelig lange tidsrom vink11

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Anisa

Er CT3M egnet til alle?

Det som jeg ser som både fordel og ulempe ved generelt at anbefale PR's til alle er, at nogle af os kan sagtens leve op til de strenge, praktiske krav metoden CT3M kræver for at fungere, mens andre, særlig de dybt invaliderede, ikke mindst kognitivt eller for udslidte til at kunne følge det praktiske regime, nødvendige for at kunne have nytte af CT3M - de orker måske aldrig at komme i gang, hvor de ellers meget mere enkelt - til at begynde med - kunne starte med at tage medicinen til natten, og dermed have en fair chance til at oparbejde overskud nok til at komme videre, f.eks. ved at granske CT3M eller på anden måde opnå bedre egenkontrol med deres behandling.
..

Jeg synes, at folk skal vide, at såfremt de aktuelt ikke kan overskue at komme i gang med CT3M i nøje overensstemmelse med Paul Robinson's forskrifter - er alt ikke tabt endnu, men at man kan komme i gang alligevel, ved blot at teste sin medicin til natten. I parentese bemærket mener jeg, at indtagelse af Levaxin eller Thyroid, eller også T4/T3-kombinationsbehandling burde anbefales at teste til natten, som standard, men det er kun min personlig holdning, jeg måske er alene om, her på forummet.... vedikke1

---

Jeg har ikke lest boken enda, men tror jeg med tid og stunder vil gjøre det.
Akkurat nå treffer Anisas beskrivelse meg "spot on" - jeg klarer ikke å sette meg inn i CT3M nå for tia:
Det jeg gjør isteden er å ta en dose med thyroid ca klokka 22 og så en dose til klokka 03:22 :p om natta.
Akkurat nå er begge dosene like store, dvs begge er på 90 mg hver seg.
Jeg har det siste året blitt målt høyt på fritt T3 og hadde i sin tid (tre år tilbake) ubehag av å prøve ren T3 -
så jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å bruke noe annet enn thyroid (dvs hverken Levaxin/T4 eller Lio./T3)

Jeg går igrunnen og stusser over at min fT4 har dalt slik, mens fT3 bare har steget og siden blitt liggende høyt -
selv når jeg over tid reduserte thyroid dosen... men det er kanhende en annen skål / tråd :wink: (min egen :p)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Han skriver ikke ut fra at leseren er hjernedød og litt fordummet av hypotyreose. Det at han er såpass åpen om hva alle årene med sykdom har kostet ham, gjør også at du kommer litt nærmere forfatteren. Ikke bare ham, du kommer også nær ditt eget liv, din egen sorg over alt som har gått tapt i årenes løp.

«Du må ikke regne med å bli som du var» er en devise jeg leser på mange forum. Den gjør meg veldig sint når jeg ser den. Den er verken hyggelig eller oppmuntrende å få slengt i ansiktet når du nettopp har fått diagnosen hypotyreose. Paul Robinson sier det stikk motsatte. Han snakker om hvor kort livet er, og at vi ikke skal gi en behandling for mye tid før vi innser at dette er et feil spor om lite eller ingenting skjer. Har du fått Levaxin (T4) av legen og ikke blir friskere, så er det på tide å gå tilbake og kreve noe mer. Du skal ikke gi Levaxin fem eller ti år for å se om det virker. Be om T4/T3 kombinasjon, deretter thyroid. Hvis hvis det heller ikke hjelper, så er ren T3 behandling alltid siste utvei.

Det er forfriskende å høre at det finnes håp, at det er muligheter. Alt for mange bøker skrives ut fra at konvensjonell behandling er det eneste rette, at en sko passer alle, og at dersom den ikke passer, så skal du finne deg i det. Eventuelt få tilbud om et mestringskurs. Kroppen kan kan reparere seg selv, på tross av at du kan ha fått medikamentell behandling som kan ha virket mot sin hensikt. Det er så mye, mye bedre å få høre at det finnes håp enn at du må bare finne deg i et amputert liv og gjøre det beste ut av det.

---

Det er utrolig befriende at Paul Robinson ikke lar leseren føle seg hjernedød eller fordummet av hypotyreose, for akkurat den følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest NTF's medlemsblad Thyra. Her holder de medlemmene dumme ved ikke å fortelle om annet enn Levaxin, blodprøver og mestringskurs når du på grunn av underbehandlet hypotyreose går utfor bakken. :mrgreen: