min presentasjon Trine

Hei får prøve å gi litt tilbake her :lol:
har vært en stund på forumet uten å si så mye om meg selv, men bare snoket rundt og slukt opplysninger der det finnes her(og det gjør det :) :) )

Jeg er en 83 modell , jente fra gudbransdalen som sliter litt med hypotyrese problematikk og har vel gjort dette nesten hele livet :? jeg har vel alle symptomene som følger med dette i større og mindre grad, jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har den autoimmune varianten eller overordnede typen siden jeg har svært lite registrerte antistoffer, dette kunne desp2 heller ikke legen hjelpe meg med å finne ut, men har ikke tenkt å gi meg der da jeg mistenker andre hormonmangler

fra jeg var 22 fikk jeg diagnosen uten noe mer informasjon fra legen begynte jeg med denne ene magiske pillen levaxin, som dog ikke hjalp noe egentlig.... Årene gikk og jeg begynte å lure ,å finne informasjon om denne sykdommen, forskrekket , ensom og redd begynte jeg sakte men sikkert å lære litt om denne problematikke... gud hjelpe meg jeg hadde lyst til å ende alt.... MEN så fannt jeg denne siden og så det at det er ting å prøve å gjøre med denne sykdommen som skulle være så enkel og ufarlig i all sin utbredelse desp1

jeg fikk litt hjelp av en lege på balder å utrede matintoleranse som hjalp litt, men dette gav også meg grunnlag for å gå videre å se hva annet jeg kunne gjøre med alle mine plager, jeg er ikke ferdig eller fornøyd med dette.... jeg fikk bokstavelig talt mast meg til armour etter ett år med ny fastlege, han er vedlig flink lytter som er villig til å prøve for meg, men han er ikke på noen måte kompetent på dette området men han er villig til å prøve og for meg så er det gull verdt.

jeg ble klarere i hodet av armour men resten mangler og det har ikke jeg tenkt å finne meg i, jeg selvutdanner meg på dette området og her finner jeg god hjelp til dette. dette er mitt livs prosjekt og om jeg blir bedre så skal jeg gjøre alt jeg kan for å endre visse tilstander i dette flotte landet for dette er ikke greit!

jeg synes dette er tungt og slitsomt og noen ganger mister jeg motet ,men som enn venn sa "du er kampvillig" og ja det er jeg og jeg gir ikke opp før alt er prøvd, jeg har mistet hele livet mitt til denne sykdommen, jeg har ikke jobb , førerkort, utdanning eller barn og jeg finner meg bare ikke i dette sånn uten videre både for meg selv og andre

jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive mer egentlig sånn i første omgang iallefall :roll: er det noe dere vil vite så ikke vær redd for å spørre :) svarer gjerne :) hjerte1