Individuelle biorytmer - viktig medisinsk informasjon
Av: Dag Viljen Poleszynski
Alle mennesker har samme antallet gener, men millioner av genetiske særegenheter (polymorfismer) gjør at det ikke finnes to mennesker på jorda som er biokjemisk og fysiologiske helt like. Selv om liv bare er mulig innenfor bestemte grenser for kroppens temperatur og væskeinnhold, kan målinger som er normale for en person, være et sykdomstegn for en annen. Det gjelder for en rekke fysiologiske parametre som varierer hele døgnet – og heller ikke når det gjelder slike variasjoner, er vi helt like.
Betydningen av individuelle biorytmer er de siste tiårene blitt gjenstand for økende oppmerksomhet fordi medisinsk forskning har vist at det ikke er likegyldig når man f.eks. måler innholdet i blodet av stoffer som har betydning for å vurdere en persons helsetilstand. Mange blodprøver tas f.eks. fastende fordi de påvirkes av det vi spiser, og basale funksjoner som hjertefrekvens, pust og kroppstemperatur er ikke bare avhengig av aktivitetsnivået, men utviser også sykliske endringer gjennom døgnet.
Temaet var for undertegnede et relativt ukjent område før vi på en konferanse i regi av Institute for Human Individuality (IfHI) i Tempe, Arizona, våren 2007 hørte en forelesning om temaet av doktor i naturopati Greg Kelly. I likhet med andre naturmedisinske leger bruker han slike kunnskaper til å ”skreddersy” terapien for hver enkelt pasient. Han gjorde det klart for oss at kunnskaper om naturlige biorytmer har stor betydning for behandling av sykdom og vedlikehold av god helse fordi kroppen i påvirkes sterkere av mat og medisin i noen perioder av døgnet enn ellers.
Blodsukkersvingninger. Kellys forelesning fikk oss til å tenke tilbake på noe av det vi tidligere hadde lært. Et eksempel er at inntak av en bestemt mengde sukker etter 15-20 minutter som regel gir en stigning i blodsukkeret etterfulgt av et fall tilbake til utgangspunktet. Erfaringer fra tusenvis av målinger viser imidlertid at noen har helt flate blodsukkerkurver etter sukkerinntak, mens andre får en stigning til et høyere nivå som holder seg der lenge. Hvor mye blodsukkeret stiger, varerier også, og det er heller ikke likegyldig når på døgnet målingene foretas.
Tidsstrukturer i biologien. En av pionerene i kronomi (kartlegging av tidsstrukturer), forsker Franz Halberg ved Halbergs kronobiologiske senter ved Universitetet i Minnesota, ledet en rekke forsøk fra 1950-tallet som kartla en rekke biorytmer som den gangen var totalt ukjente. Den gangen trodde forskere at biorytmer representerte unntaket og at biologiske målinger viste relativt konstante verdier som holdt seg innenfor bestemte grenser (homeostase). Dette har vist seg å være alt for enkelt. Blant Halbergs mange viktige oppdagelser var at dyreforsøk som undersøkte variasjoner i blodceller og hormoner, endringer i kroppsvekt, temperatur, hjertefrekvens osv., kunne gi vidt forskjellige resultater avhengig av når på døgnet målingene ble foretatt.
Forsøk med mus som lett utviklet brystkreft, viste at hvis en gruppe fikk lite mat (kalorirestriksjon), fikk færre mus kreft enn om man ga samme typen mus så mye mat de ville. Mekanismen for dette var ikke kjent, og forskerne spekulerte på om dette skyldtes endringer i antallet av en gruppe hvite blodlegemer kalt eosinofile granulocytter. Produksjonen av slike celler øker som forsvar mot parasitter og andre fremmede inntrengere i kroppen. Hvis kroppen overreagerer og lager for mange eosinofile, får man en allergireaksjon fordi de skiller ut for mye av de giftstoffene som brukes for å nøytralisere ”de fremmede”, og som derfor også skader verten. Halberg målte antallet eosinofile i flere grupper mus tre dager på rad. Han målte først på et bestemt tidspunkt og deretter en time og så to timer tidligere og fant at konsentrasjonen av eosinofile steg kraftig hos de ”kaloribegrensede” musene, mens den sank tilsvarende hos dem som fikk nok mat.
Senere forsøk viste at antallet eosinofile granulocytter i blodet varierer over døgnet, og at kalorirestriksjon hos mus økte amplityden (utslagene), framskyndet tidspunktet for maksimal konsentrasjon og reduserte gjennomsnittet. Forsøk med genetisk ulike mus viste dessuten at reaksjonene varierte sterkt mellom dem. Dette viste at museforsøk kan bli notorisk unøyaktige dersom man ikke standardiserer tidspunktet for når prøver tas.
Kreft behandling til rett tid. Kreftpasienter som får cellegifter, har i dag bedret mulighetene for overlevelse takket være en rekke museforsøk som har vist at det ikke er likegyldig når cellegiftene gis. Et forsøk med henholdsvis 335 og 254 mus med leukemi (blodkreft) viste f.eks. at behandling på ”riktig tidspunkt” økte overlevelsen 3-4 ganger sammenliknet med behandling på ”galt tidspunkt”.
Hjertefunksjon. Vårt viktigste organ er etter manges mening hjertet, som gir klare signaler om vår helse (se artikkelen om Aleksander Riftine). Forsøkspersoner som kontinuerlig har målt blodtrykk, pulsrate og variasjoner i hjertefrekvensen flere dager og uker, har gitt mye nyttig informasjon som gjør det mulig å forutsi hjerteinfarkt med stor sannsynlighet. En studie undersøkte over 2.800 personer i seks år, hvorav 297 ikke var hjertesyke. Av disse hadde 121 normalt blodtrykk og 176 høyt blodtrykk ved studiestart. I løpet av seks år målte de tre risikofaktorer for å dø av hjerteinfarkt: 1) døgnrytmen for høyeste diastoliske (det laveste tallet, dvs. når hjertet fylles) blodtrykk, 2) gjennomsnittlig forskjell mellom systolisk (overtrykket) og diastolisk blodtrykk som var over 60 mmHg, og 3) variasjoner i hjerteraten, hvor de med de laveste 7% av pasientgruppas målinger ble ansett å være utsatt for i risiko.
I hele gruppa på 297 døde 39. Av disse ble ingen risikofaktorer funnet hos 214 pasienter. Blant disse døde totalt åtte pasienter (3,7%) i løpet av seksårsperioden, mens hele 31 (37,3%) av de med en eller flere risikofaktorer døde. Tilstedeværelsen av enten faktor en eller to økte dødeligheten til vel 30%, mens 2/3 av de seks pasientene som hadde begge to, døde. Risikoen ved forhøyet diastole alene (faktor 1) økte fra vel 30% til 50% hvis også hjerteraten var forstyrret (faktor 3) og til 100% ved enten forhøyet gjennomsnitt (faktor 2) eller ved tilstedeværelsen av alle faktorene.
Siden de nevnte faktorene kan påvirkes i positiv retning, kan man bruke slike målinger i forebyggende øyemed, noe som potensielt kan redde mange liv.
Kroppstemperatur. En hyppig studert fysiologisk endring er kroppens temperatur, som varierer med tid på døgnet (sirkadiensk), fysisk aktivitet (høyere når vi er aktive), psykisk stress og med aktiviteten i immunforsvarer (høyere temperatur ved infeksjoner). Kroppstemperaturen er f.eks. lavere om morgenen enn utpå dagen, og ”normal” temperatur ligger på ca. 37ºC i rektum. Høyere temperatur (feber) kan bety at man har en infeksjon eller at stoffskiftet er for høyt, og lavere temperatur at det er for lavt.
Den amerikanske legen Broda O. Barnes publiserte i 1942 en artikkel som summerte opp resultatene av temperaturmålinger på 1000 pasienter. Han fant at morgentemperaturen var en god indikator på basalstoffskiftets tilstand. Ifølge den amerikanske legen Mark Starr (se Mat&Helse 8/2007) er det mulig å ha en temperatur innenfor ”normalen” og fortsatt lide av det han kaller hypotyreose type 2 (en type lavere stoffskifte som ikke kan måles med blodprøver).
For diagnostisering av stoffskiftet anbefaler Starr å ta temperaturen enten under armen eller i rektum. Under armen bør morgentemperaturen normalt være 36,6-36,8 grader og rektalt 37-37,3 grader. Er den lavere enn 36,6 under armen eller 37 grader rektalt, tyder det på hypotyreose uansett hvor mye tyroksin/trijodtyronin man har i blodet.
Kelly viste til flere studier hvor temperaturen hele døgnet er blitt målt under armen, rektalt og i kroppen. I en undersøkelse ble åtte menn studert i 13 dager mens de bar med seg sensorer som registrerte temperaturen tre steder – under armen, i rektum og i magen (vha. en kapsel). Korrigert for fysiske aktiviteter fant de stort samsvar mellom temperaturen i buken og rektalt, men mindre samsvar med temperaturen under armen. At rektale målinger er mest pålitelige, ble bekreftet i en annen studie av 19 friske kvinner i alderen 21-36 år og 74 i alderen 39-59 år.
En annen undersøkelse med 15 kvinner som sov fra midnatt til kl. 8, viste at de hadde ulike temperaturkurver i løpet av døgnet - noen var ”morgentyper” og andre ”kveldstyper”. Førstnevntes døgnkurve startet omkring 3 timer tidligere enn sistnevnte, dvs. at temperaturen startet å stige tidligere på morgenen, til tross for at alle utførte samme oppgaver i løpet av dagen. ”Morgentypene” hadde lavest temperatur hele døgnet, og størst forskjell var det om natta.
Temperaturen til 97 menn og kvinner i alderen 63-91 år ble sammenliknet med 58 av begge kjønn i alderen 17 til 39 år. Deltakerne valgte selv døgnrytmer de tre ukene som forsøket varte. Etter en uke fikk 63 personer 1,5 mg melatonin før leggetid, mens 34 fikk en identisk utseende narretablett. I begge grupper var kroppstemperaturen lavest tidlig på morgenen og høyest om kvelden. Variasjonene i hver gruppe var størst blant de eldste, som i gjennomsnitt hadde litt lavere kroppstemperatur hele døgnet. Effekten av melatonin var derimot lik i begge grupper, dvs. at det førte til et lite temperaturfall om morgenen, samtidig som det stabiliserte/synkroniserte kroppstemperaturrytmene.
Døgnkontinuerlige målinger av rektal temperatur hos friske menn i alderen 21-26 år viste en temperatur-stigning fra ca. 36,8ºC kl. 9 til ca. 37,4ºC kl. 21 om kvelden for så å falle. Temperaturen var lavest ca. kl. 4 om morgenen, ca. 36,5ºC, og steg deretter.
Kontrollerte forsøk viser at hvis man bruker kroppstemperaturmålinger som indikator på helse eller for å påvise hypotyreose, er det mest pålitelige et rektalt termometer. Målingene bør foretas samme tid hver dag. Hvis man måler enten for tidlig eller for seint på morgenen, kan det føre til at man feiltolker kroppens signaler – f.eks. enten at man har hypotyreose men ikke klarer å vise det, eller at man ikke har en infeksjon som man faktisk har.
Fluktuerende hormonnivå. Menneskets indresekretoriske kjertler skiller ut noe slikt som 150 hormoner. Dette skjer dels med en periodisitet eller rytme som følger døgnet, og dels som respons på maten vi spiser, fysiske aktiviteter, psykisk stress eller andre sterke følelser. Et kjent eksempel er at veksthormoner skilles ut etter hard fysisk trening, og at hypofysen også normalt skiller ut veksthormoner flere ganger i løpet av døgnet – mest like etter innsovning om kvelden. Dessuten påvirkes utskillelsen av mat og kosttilskudd (jf. Mat&Helse 12/2007). Det samme gjelder testosteron og andre steroidhormoner som kortisol og DHEA.
Undersøkelser av døgnvariasjoner av kortisol (som utskilles fra binyrene) viser at nivået i blod og spytt blant friske er høyest tidlig på morgenen, for så å falle mot kvelden. Dette hormonet vil ofte være for høyt hvis man er utsatt for kronisk stress, både fysisk og psykisk. Målinger av en gruppe brystkreftpasienter viste f.eks. et avvikende mønster i konsentrasjonen av kortisol ved at mengden i spytt enten steg fram mot lunsjtider eller holdt seg konstant, og at det fortsatt holdt seg høyt eller steg mot kvelden. Brystkreftpasientene hadde dessuten en ”flatere” temperaturkurve gjennom hele døgnet, dvs. at amplityden var redusert, sammenliknet med friske. Kombinasjonen av temperatur- og kortisolmålinger kan følgelig gi en indikasjon – men ikke en definitiv diagnose - på hvorvidt man har kreft.
Målinger av menneskers kronogrammer har vist at konsentrasjonen av flere hormoner i blodet kan utvise variasjoner som følger flere rytmer samtidig, f.eks. både 24 og 8 timer.
Elektrolytter. Siden hormonene i kroppen fluktuerer, er det lett å tenke seg at nivået av en rekke vitaminer og mineraler som de enten aktiveres av eller påvirker, også endres i flere kroppsvæsker. Et eksempel er vitamin D, som også fungerer som et hormon og som bl.a. regulerer kroppens kalsiumopptak. Det er videre vist at konsentrasjonen i blodet av f.eks. sink og kortisol følger variasjonene i kroppstemperaturen – dvs. i motsatt fase: tidlig om morgenen, når temperaturen er som lavest, er nivået av sink på topp. Konsentrasjonen av kortisol følger sinknivået med en faseforskyvning på 1-2 timer.
Maten vi spiser. I den norske ernæringsdebatten har det vært diskutert når på døgnet det er best å spise, og frontene har stått steilt imot hverandre. Tradisjonelt anbefales å spise frokost for å holde seg slank og spise mange, små måltider i løpet av dagen på bestemte tidspunkter. En annen oppfatning er at man bør spise bare når man er sulten og at det spiller mindre rolle hvor mange måltider man inntar enn hvordan de er sammensatt.
Også dette spørsmålet har kronobiologiske forskning belyst. Forsøk har helt klart vist at det faktisk spiller en rolle når man spiser. Hvis man ønsker å gå ned i vekt, er det trolig best å spise mye mat tidlig på dagen enn om kvelden, alle andre faktorer holdt konstant. I en undersøkelse lot man en gruppe menn og kvinner spise enten så mye de ville eller 2000 kcal én gang i løpet av døgnet. Maten måtte inntas enten innen en time etter at de hadde stått opp eller minst 12 timer senere. De som spiste en fast mengde om morgenen, gikk mest ned i vekt.
Virkningene av saltinntak på blodtrykk er også høyst individuelle. For enkelte virker saltreduksjon motsatt hensikten, dvs. at blodtrykket stiger. For andre har det ingen effekt, mens det for noen kan redusere blodtrykket. Ifølge Halberg kan rutinemessig egentesting føre til at debatten legges død.
Konklusjon. Vitenskapen om variasjoner i ulike livsformer er komplisert. Bedre kunnskaper på dette området kan redde liv på kort sikt og gi oss et lengre, rikere liv hvor vi tilpasser oss individuelt til slik vi faktisk er og ikke etter statistiske gjennomsnitt. Kunnskap om våre egne biorytmer kan gjøre oss mer tolerante overfor andres avvik, og hjelpe oss til å finne en partner som er ”i fase” når det gjelder dimensjoner som er viktige for oss (f.eks. søvnrytme). For eksempel vil ikke alle trives med å spise samtidig, ei heller å spise like ofte eller like mye. Vi trenger ulike tilskudd av næringskonsentrater, og det er ikke likegyldig når de inntas for at de skal ha best mulig effekt. Ikke alle liker å ha sex samme tid på døgnet, noen tenker best om morgenen og andre om kvelden. Livet er i det hele tatt mer komplisert enn de fleste tror. Uten en slik forståelse risikerer vi å komme i konflikt med oss selv fordi vi pålegges plikter som vi ikke kan utføre på tider de passer oss best, eller fordi andre ikke forstår at hver enkelt av oss er unike ikke bare utenpå, men også inni, og at dette ikke bare gjelder alt som både kan måles og veies, men en hel rekke dimensjoner vi ennå ikke kjenner.
Terminologi. Med biorytmer tenker vi på periodiske endringer som gjentas med et bestemt mønster om og om igjen. Vitenskapen om kronomi kartlegger tidsstrukturer, slik som f.eks. døgn, uker, år, lysår, osv. I faglitteraturen snakker man om eksterne faktorer som påvirker interne rytmer, såkalte Zeitgeber (e. tysk; Zeit = tid; geber = en som gir/fastsetter) eller synkronisatorer. Ytre faktorer kan være solvinder, jordrotasjonen om sin egen akse, jordas bane rundt sola, dvs. påvirkninger av lys og mørke, elektromagnetisme, magnetfelt, osv.
En gitt variabel kan måles i tidsstrukturer kalt kronomer, satt sammen av to greske ord: kronos (= tid) og nomos (= regel). Ellers brukes endelsen –om bare i biologien, jf. kromosom, for å uttrykke det genetiske grunnlaget for biologisk reproduksjon eller rytme som gjentas mange ganger.
Den mest kjente rytmen er den cirkadiane (cirkadianske), et uttrykk som er satt sammen av de latinske ordene cirka (= omtrent) og diem (jf. uttrykket carpe diem, grip dagen) eller dies ( = daglig), og som betyr ”varer ca. et døgn” eller ”forandrer seg en gang i døgnet”. Uttrykket ”diurnal” henspeiler på aktiviteter som pågår i den lyse tiden av døgnet, dvs. hver dag. Dyr som er i aktivitet om natten, kalles nokturne. Ved ekvator er antallet timer dagslys og mørke i gjennomsnitt 12 timer, selv om lengden på natta og dagen varierer med årstidene også der (forskjellene blir større, desto lengre bort fra ekvator man kommer).
Innen kronomien brukes perioder som cirkadiane, cirkasemiseptiane (3½ dager), cirkaseptiane (7 dager), cirkannuale (omtrent et år), osv.. Man har også funnet rytmer som varierer innenfor hele døgnet på 24 timer, f.eks. i sykluser på åtte timer kalt cirkaoktohoriane rytmer.
Av: Dag Viljen Poleszynski 19/02/2008 Mat&Helse
Kilden ikke lenger tilgjengelig
Google Cache/Bufret
http://online.dbpartner.no/vof/vof.jpg
Helsemagasinet Vitenskap & Fornuft
Abboner her.
