Bush ble ikke sendt på tur

Sitat:

Opprinnelig skrevet av Mod

Bush ble ikke sendt på tur

Av Per Egil Hegge

Mange kvinner og menn er forsvarsløse ofre for norske legers manglende kunnskaper om de meget langvarige og tildels livstruende konsekvenser av en ubehandlet skjoldbruskkjertellidelse, skriver artikkelforfatteren. Han er Aftenpostens korrespondent i Washington.

Lørdag 4. mai havnet president George Bush på sykehus på grunn av hjerteflimmer. Tirsdag hadde legene konstatert at årsaken ikke lå i hjertet, men i en overaktiv skjoldbruskkjertel. Torsdag var den nøyaktige diagnosen klar. Samme dag innledet de medisineringen, og tre timer senere redegjorde legene i detalj for hva de hadde gjort, hva de hadde unnlatt å gjøre både nå og da han ble legeundersøkt i mars - og hvorfor. De svarte meget høflig og forekommende på en lang rekke nærgående og, til pressefolk å være, forbløffende velinformerte spørsmål.

For den som har hatt med norske skjoldbruskkjertelspesialister å gjøre - og det er ikke en udelt oppbyggelig erfaring - melder en uærbødig tanke seg: Visepresident Dan Quayles utsikter til raskt opprykk hadde vært betydelig bedre i Norge enn i USA.

Det er en subjektiv vurdering. Jeg skal begrunne den med en reell hendelse. På grunnlag av én hendelse skal man ikke generalisere. Men den er en av mange, og den føyer seg dessverre urovekkende pent inn et mønster.

For en tid siden utviklet en middelaldrende mann i Osloområdet hjerteflimmer, tretthet, rastløshet, søvnløshet, kortpustethet og utstående øyne. En hvilepuls på 150 gjorde at han, og ikke minst hans hustru, ble nokså urolige. Han oppsøkte en ledende endokrinolog, som sa at det ikke var noe i veien med ham, men at han nok trengte mer mosjon. En lang tur i Nordmarka i litt høyt tempo ville være tingen.

Mannen dro ut i Nordmarka, hvor han fikk kollaps, ble hentet i ambulanse, og lykkeligvis havnet hos en annen spesialist, som reddet hans liv. Denne legen var - og er - sjokkert over sin kollega. Han hjalp naturligvis pasienten, men foretok seg ikke noe med saken. Selv om han har fortalt meg om den, kunne det sikkert ikke falle ham inn å gå ut med den offentlig. (Jeg kunne aldri falle på å spørre om han ville). Forhold jeg ikke vil komme inn på her, gjør at jeg forstår ham. Han er en godviljens mann. På sitt fagområde regnes han som en av Norges fremste. Han er ikke i første rekke skjoldbruskkjertelspesialist. Men han visste, som de fleste leger ville ha gjort, at denne pasienten var i livsfare. Det forsto altså ikke han som var spesialist på feltet, mannen som sendte sin pasient ut i de dype skoger.

Det er verdt å tenke over hva som ville ha skjedd hvis George Bush' leger den lørdagskvelden hadde sendt ham tilbake til Det hvite hus og sagt at "du bør jogge litt mer". Det farlige ved mer mosjon, inkludert nordmarksturer, for personer som har hjerteflimmer på grunn av hyperthyreose, er at de risikerer oksygenmangel og livstruende kollaps fordi hjertekamrene ikke tømmes: Blodet fra lungene havner da i trafikkork og sirkulerer ikke raskt nok. En ytterligere fare er blodpropp, og før årsaken til Bush' hjerteflimmer var konstatert, fikk han et antikoagulerende middel. Og det virker umiddelbart fornuftig at legene har bedt presidenten ta det litt rolig, både med arbeidet og idretten, de nærmeste ukene.

I Norge kunne han ha blitt sendt på tur.

I midten av september ifjor skrev jeg en artikkel i AMagasinet - "Spesialister på villspor" - om det jeg mener er det norske medisinske miljøets manglende forståelse av farene ved svikt i skjoldbruskkjertelfunksjonen. (Deler av det er også aningsløse om hvor hyppig slike lidelser forekommer. - En sjelden sykdom, sa en av Osloområdets endokrinologer til Aftenposten i september. Det er positivt galt. ) Nordmarksturen var ett av eksemplene. Den ble forordnet av en endokrinolog som i årevis har hatt en betydelig del av ansvaret for vår legeutdannelse.

Rimeligvis er en slik artikkel ikke snarveien til popularitet i legemiljøet. Hovedvekten lå på den motsatte variant av hva George og Barbara Bush lider av, nemlig hypothyreose, altså underfunksjon i skjoldbruskkjertelen. Det vil si at den produserer for lite thyroxin, det hormon som regulerer stoffskiftet. Da går stoffskiftet ned i lavgir. Presidentparet har hyperthyreose, med oppdrevet stoffskifte, noe som kan medføre vekttap, svette, ofte diaré, utstående øyne, rask puls eller hjerteflimmer. Til tross for glupende appetitt har Bush hatt et vekttap på ca. fire kilo den siste måneden, og det bidro til å pense legene inn på mistanken om hyperthyreose. Hans hustru gikk ned ni kilo på noen uker i 1989 før hun fikk diagnosen.

Det motsatte, altså hypothyreose, kjennetegnes ofte ved vektøkning til tross for redusert appetitt, tretthet, glemsomhet, forstoppelse, innsunkne, smale øyne, anemi, hos kvinner uregelmessig og ofte svært kraftig menstruasjon, og muskelsmerter.

Det er nå gått både vinter og vår siden artikkelen sto.

Fremdeles kommer det henvendelser fra norske kvinner som har gått i fem eller ti eller femten år med stadig alvorligere plager, uten å få hjelp. Stort sett forteller de den samme historien, og den er ikke hyggelig. De har nå dannet en forening, hvor medlemmene i hovedtrekk har opplevet det samme. Det er grotesk at det skal være behov for en slik forening i Norge. Men det vil det være inntil norsk endokrinologi kommer seg ut over nordmarksstadiet og satser litt mer på hjernegymnastikk.

Fremfor alt har disse kvinnene - menn rammes langt sjeldnere av skjoldbruskkjertelsykdommer - opplevet at det ikke er noen forståelse for deres situasjon. De er også forsvarsløse ofre for legenes manglende kunnskaper om de meget langvarige og tildels livstruende konsekvenser av en ubehandlet skjoldbruskkjertellidelse. Denne våren føler jeg spesielt for en av mine mannlige venner, som skal ta en hjerteoperasjon. Hans hjertespesialist mener at han pådro seg et infarkt fordi han lenge ble gående med en uoppdaget og ubehandlet hypothyreose. Det førte til at han slo fra seg tanken på - og tilbudet om - en viktig og utfordrende stilling, som han ellers i særklasse, som en av ytterst få i Norge, ville ha vært kvalifisert for.

Med de symptomer han hadde, er det overveiende sannsynlig at han i USA ville ha fått behandling like raskt som president Bush fikk det, og antagelig vært spart for hjertekomplikasjonene. I Oslo kunne han ha risikert å bli sendt på tur i Nordmarka. For unektelig mosjonerte han i minste laget, særlig da han begynte å bli dårlig.

Dette vil sette endel medisinere i slett lune. Som Wergeland antyder: Et glimt av solen - opplysningens sol - vil hjelpe. Kanskje bør slike glimt endog forordnes med lindrig tvangsbehandling. Faglitteratur om disse ting finnes i store mengder hvis man ikke vegrer seg mot den.

For om det er aldri så vakkert i Nordmarka, så er dette, mine herrer doctores, ikke noe å rose seg av. Det er rett og slett for dårlig. Og det er for farlig.

Per Egil Hegge
21. mai 1991