Sjokkerende uvidenhet, koblet med et solid stykke arroganse: På ett område er Norge en legevidenskapelig avkrok. Det gjelder sykdommen hypothyreose. Det er en god journalistisk regel at man aldri selv skal bli en del av den historien man forteller. Noen ganger bør regelen overtres. Men da bør man, så langt det er mulig, fortelle hvordan man er blitt en del av historien.
I denne artikkelen er det gjort enkelte håndgrep for å beskytte berørte personers identitet. Det endrer ikke noe ved de faktiske forhold eller ved de medisinske problemer den reiser.
En sommerdag i 1988 ringte en kvinne i Oslo til meg på mitt kontor i Washington. Hun sa sitt navn og gikk rett på sak:
- I september 1986 skrev du en artikkel i AMagasinet om en sykdom som heter hypothyreose. Ligger det noe bak den artikkelen, noe som leseren ikke får vite?
- Hvorfor spør du? svarte jeg.
- Jeg er sikker på at jeg lider av den sykdommen. Men som du skrev den gangen, har norske leger svært lite greie på den. Så jeg har gått fra lege til lege for å få hjelp. Jeg er ikke av dem som gir meg. Men den siste jeg var hos, reagerte litt merkelig. Han skjelte meg ut da jeg viste ham det du hadde skrevet. Derefter skjelte han ut deg, og sa at du var en idiot som ikke hadde greie på dette her, og at jeg burde få meg en hobby i stedet for å gå og innbilde meg at jeg var syk.
Det låt velkjent. Ikke minst at det en kvinne med ti timers arbeidsdag i ansvarsfull stilling utenfor hjemmet og to tenåringer trenger, er en hobby. For å få tiden til å gå, antagelig. Så jeg fortalte henne historien bak artikkelen i 1986. Og jeg bestemte meg for å begynne forarbeidet til denne. For det er på tide å følge opp saken i full offentlighet.
Desværre. Hva jeg ikke visste i 1986, er at Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo i minst 20 år har videreformidlet en feilaktig oppfatning av en ytterst brysom sykdom som kan medføre store, langvarige og tildels invalidiserende lidelser, men som er forholdsvis lett å behandle hvis det gripes inn tidlig. En hel generasjon av norske leger har fått en gal utdannelse og vil, dersom de ikke skaffer seg tilleggsopplysninger under eller efter studiet, være ute av stand til å stille en riktig diagnose og behandle sykdommen forsvarlig.
Ikke bare er de ledende Oslospesialister på villspor. Den rent faglige feiltagelse - som i og for seg er en ærlig sak, enda den har svært kjedelige følger for de pasienter som nektes hjelp, blir langt alvorligere fordi denne del av det medisinske miljøet domineres av eksperter som ikke er uten tilbøyeligheter til arroganse. Hvor alene ekspertene i Oslo er om sin oppfatning, fremgår av følgende:
Våren 1990 traff jeg en rumensk partiaktivist. Av profesjon er han lege, i midten av 30årene, og han har sin praksis i en liten by i Transilvania. Han fikk sin utdannelse i Ceausescus Romania - neppe ett av verdens medisinske foregangsland. På grunnlag av min norske eksempelsamling, som er lang og tildels rystende, har jeg forsømt få anledninger til å undersøke hvordan man ser på sykdommen hypothyreose andre steder. Og jeg reiser ganske mye - ved siden av at jeg bor 20 minutters trikketur fra verdens beste medisinske bibliotek, ved National Institutes of Health i Washingtonforstaden Bethesda.
Den rumenske legen sa: - Dette kan jeg ikke tro. Det er utenkelig for meg at norske leger, med den uhindrede tilgang til informasjon som de har, ikke skulle vite dette, og at de skulle ha en så forstokket oppfatning av en så vidt enkel sykdom. Unnskyld at jeg sier det, men dette er noe som alle vet.
Blant dem som vet det, er også norske leger som blir utdannet i utlandet, og som ryster på hodet av sine Oslo utdannede kolleger. - De er så usannsynlig arrogante og tror de er verdensmestre i alt. Selv om jeg hadde god nok eksamen fra videregående skole til å komme inn i Oslo, ville jeg ikke studere der. Så i samråd med en nær slektning, som er lege, valgte jeg Tyskland, selv om det er dyrere og tar lengre tid, sier en av studentene i en tysk by. En annen sier: - Jeg har hatt turnus i Norge, og den dogmatisme og snørrhovenhet som turnuskandidatene fra Oslo er oppdratt til, er forferdelig.
Nå er det diskutabelt om sykdommen er enkel. Diagnosen regnes som vanskelig fordi hypothyreose kan utvikle seg langsomt og snikende. Mange av symptomene kan ha andre årsaker eller være varsel om andre sykdommer, og det er sjelden at alle de symptomer som er nevnt i lærebøkene, forekommer hos en og samme pasient. Ofte er de diffuse, ofte forekommer bare noen av dem. De individuelle variasjonene er store. Diagnosen er derfor i noen grad et spørsmål om skjønn.
Men de moderne biokjemiske hjelpemidler (se rammen) har drevet en fraksjon av norske leger, og dessverre de toneangivende autoriteter, i en retning hvor de utelukkende foretar målinger. Hvis resultatene ligger innenfor rammen av det de definerer som normalt, sier de at pasienten er frisk, uansett hvor syk hun eller han er. De konkluderer gjerne med at plagene er innbildning. For å si det summarisk: De har glemt legekunsten og stirrer seg blinde på måleresultatene. I stedet burde de se på pasienten, og fremfor alt høre på henne.
Det finnes svært mye litteratur om målingenes upålitelighet, og problemet har til og med vært behandlet i det skandinaviske medisinske fagtidsskrift Acta Medica Scandinavica, (1979, Bind 205, s. 375-378. ) En av de ledende autoriteter i USA, Bhartur M. Premachandra, har behandlet det i over et dusin artikler og i medisinske lærebøker helt fra 1967 - på den tid da oppfatningen og utdannelsen i Oslo på dette felt gikk av sporet. Forskningen har vært særlig intens i 1980årene, efter faglitteraturen å dømme.
Sykdommen hypothyreose rammer nesten utelukkende kvinner. I sin hovedvariant forårsakes den av at skjoldbruskkjertelen ikke produserer tilstrekkelige mengder av hormonet thyroxin. Det fører til at stoffskiftet går i lavgir, og følgende symptomer er vanlige: Kuldskjærhet (fordi kroppen ikke produserer nok varme) . Nedsatt leverfunksjon. Forstoppelse, ofte smertefull, med avføring bare 1-2 ganger pr. uke. Økende søvnbehov, apati og sløvhet som kan føre til akutt glemsomhet efter som sykdommen utvikler seg. Nedsatt appetitt og næringsinntak, men tross det, kraftig vektøkning. Struma. Pistrete hår. Tynne negler som lett sprekker. Uregelmessig, ofte meget kraftig menstruasjon. Anemi. Stemmesvikt og heshet på grunn av anatomiske forandringer i halsen. Blant annet øker drøvelen i størrelse, slik at pasienten kan snorke med forbløffende lydstyrke. Muskelsmerter, særlig i bena. Sterk depresjon, i enkelte tilfeller livstruende. Ett av sykdommens mørketall er selvmordene, som gjerne skrives på sinnsforvirringens eller andre problemers konto, og ikke settes i forbindelse med hypothyreose.
Men hos noen kan produksjonen av thyroxin være normal eller bortimot det, og symptomene, eller rettere sagt plagene, opptrer likevel. Den forklaring som utenlandske forskere heller til, er at kroppen, av grunner som ennå er ukjente, ikke klarer å nyttiggjøre seg thyroxinet. Mistanken går i retning av antistoffer som dannes i kroppen. Den lille og ytterst standhaftige gruppen av norske "eksperter" hevder at det da for all del ikke må gis thyroxin i pilleform. Holdningen er representert i et brev som ble trykket i AMagasinet 1. november 1986, undertegnet av dr. Harald Frey. Han skriver blant annet:
"Likevel tillater laboratorieanalysene en sikker diagnose i praktisk talt alle tilfellene . . . det er idag ikke riktig å starte en livslang thyroxinbehandling på en diagnose som kun er klinisk fundert. Dette vil i beste fall kun være til glede i den farmasøytiske industri, i verste fall kan det skade pasienten."
I alle andre medisinske miljøer ryster man forskrekket på hodet over en slik holdning. En medisiner som ble utdannet i Oslo i 1980årene, dr. Gudleik Leir, mener å ha funnet årsaken til den, og sier: -
I 1960årene var det en Oslolege som var litt for raus med å dele ut thyroxin piller på diffuse symptomer. Fra studiet husker jeg med gru hvordan historien om ham ble dunket inn i oss av en av foreleserne. Men vi vet at det er noen mennesker som trenger mer thyroxin enn kroppen produserer for å få maskineriet til å gå. Det er ikke det minste farlig å gi thyroxin til disse pasientene, forutsatt at man ikke over doserer. (Det samme gjelder forøvrig aspirin eller globoid, som er dødelig i store doser, men det er ingen grunn til å la være å bruke det mot hodesmerter. )
Det er her nødvendig å anføre endel eksempler: En ledende norsk autoritet fikk seg forelagt et tilfelle hvor en pasient i lang tid var blitt nektet thyroxin. Hun ble dårligere og dårligere. Hennes mann gikk i gang med å skaffe seg opplysninger om sykdommen. Han er både ressurssterk og ganske sta - ifølge såvel sin egen som sine venners beskrivelse - og satt dengang i en forholdsvis innflydelsesrik stilling. Det lyktes ham, efter en samtale som han betegner som ganske åpenhjertig, å overtale legen til å skrive ut en resept på forsøksbasis. Efter tre dager begynte de mest plagsomme symptomene å forsvinne, enda legen bestemt forutsa at det ikke ville hjelpe fordi mannens kone så opplagt ikke var syk. Det viste jo målingene.
- Jeg hadde vært enkemann idag hvis jeg hadde vært vinduspusser, for da hadde legen kastet meg ut, sier han. - Da hadde jeg vel heller ikke kunnet skaffe meg de opplysninger jeg klarte å finne. Tilfellet ble forelagt en annen autoritet, og han avviste meget bryskt at det skulle ha noen betydning.
- Men nå er altså pasienten blitt frisk - synes du ikke det er interessant? ble han spurt. - Det er ikke interessant i det hele tatt! svarte han, med utelukkende store bokstaver.
Det spørsmål som det kanskje er grunn til å stille, er følgende: Hvis en lege ikke synes det er interessant at et sykt menneske blir friskt - hvor interessert er han da i å gjøre pasienter friske? Og hvor skikket er han til å gi medisinere under utdannelse den faglige og fremfor alt den etiske ballast de trenger i sitt ansvarsfulle virke?
En annen av Norges ledende eksperter fikk seg forelagt materiale som er akseptert av leger i England, USA og Tyskland (pluss av endel norske leger, som ikke helt ut kjøper den doktrinære oppfatning i deler av Oslomiljøet) . Han svarte med oppriktig, lavmælt forundring da han fikk høre at man kan ha hypothyreose selv om måleresultatene er såkalt normale:
- Dette kan ikke stemme. For da ville jeg ha hørt om det.
Det var ingen arroganse i stemmen. Det var ham bare fullstendig utenkelig at det kunne finnes noe på hans fagområde som han ikke kjente til.
Men den unge distriktslegen i Romania hadde hørt om det. Han er til gjengjeld ikke med på å utdanne norske leger. Og for å ta kroneksemplet på Osloarroganse: En kvinne i slutten av 50 årene var plaget av symptomer som kunne peke i retning av hypothyreose. Det svar hun fikk da hun ba om å bli testet, lød:
- Du bør ta deg en kveld på by'n og få deg mannfolk!
Hun bruker ikke lenger den legen som sin medisinske rådgiver. En annen gikk i mange år og fikk verre og verre plager. Diagnosen ble til slutt stilt av en fysioterapeut som hadde fått henne til behandling for muskelsmerter. Hun mistet også stemmen og kunne bare hviske hest. Dette er en vanlig komplikasjon - i midten av 1980årene måtte en nyhetsleser ved en av våre radiostasjoner si opp jobben på grunn av stemmesvikt. (Hun dro til utlandet for å få riktig diagnose og forsvarlig behandling.) For begge var dette naturligvis en tragedie. Den andre var medlem av det lokale kor, og sangen var hennes hobby. Da hun klaget til legen over at stemmen sviktet, svarte han:
- De får se å holde kjeft da, skjønner De! Før jeg ble klar over hvor dypt den avvisende og ekstremt kvinneforaktende holdningen til sykdommen stikker, refererte jeg replikken for en av de norske medisinerne.
- Høhø, humret han, høhø, den var nå litt drøy, da, høhø.
Den kvinnen som ringte for to år siden, hadde gitt seg selv et løfte: Hun skulle ikke gi seg. Og hun ga seg ikke. I 1989 fant hun en lege, 80 kilometer fra sitt hjemsted, som var villig til å høre på henne. -
Han synes tilfellet mitt er så interessant at han vil observere meg og ta doktorgraden på det. For han sier det ikke stemmer med noe av det han har lært, sa hun.
Jeg svarte at det fikk være ham vel unt. Men det kjedelige for norsk medisins anseelse er at han isåfall ville få en medisinsk doktorgrad på et fenomen som enhver amerikansk sykepleier må kjenne til før hun eller han har en rimelig sjanse til å bestå eksamen.
Våren 1990 ble jeg oppringt av den legen som hadde godtatt henne som pasient.
Hun sier at du har endel videnskapelig materiale om dette. Kan du sende det til meg? sa han. Han forklarte at hun hadde normale prøveresultater, men svært mange av de klassiske symptomene og plagene, og at hun reagerte positivt på behandling med thyroxin.
- Og da må det jo være litt annerledes enn jeg har lært. Så jeg er blitt interessert i dette, sa han.
Det er ikke uvanlig i medisinens verden at en bestemt, gjerne feilaktig eller forskrudd, oppfatning fester seg og formidles til neste generasjon av leger - på en måte en videnskapelig parallell til fenomenet
"hakk i plata". For om en generasjon er det dagens unge og nyslåtte medisinere som skal utdanne sine efterfølgere. Og det er som en feilaktig opplysning i et leksikon: Den blir gjentatt i neste utgave, og er nesten umulig å få utryddet. Ett av de mer lettfattelige eksempler er den ulike oppfatning av hjertelidelser i fire av de største vestlige industrinasjoner: I hvert av landene USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland dør omtrent like mange mennesker av hjerteinfarkt, regnet pr. 10 000 innbyggere pr. år. Det er nokså forutsigelig, for variasjonen i levevis er ikke betydelig.
Men: I Tyskland er bruken av hjertemedisin hele seks ganger høyere enn i de andre tre landene. Årsaken er at det første tyske leger er oppdratt til å tenke på når en mann i 50-60årsalderen kommer og klager over at han føler seg litt tufs og trett, er utilstrekkelig hjertefunksjon - Herzinsuffizienz. Da blir hans hjertefunksjon testet på alle tenkelige måter. Og man gir hjertepiller for sikkerhets skyld.
Det man altså har gjort i nesten en generasjon ved Universitetet i Oslo, er å videreformidle en dogmatisk, fastlåst oppfatning av hypothyreose som Det medisinske fakultet i vår hovedstad, så vidt jeg vet, er mutters alene om i hele den store, vide verden, som ville føre til blank stryk ved sykepleiereksamen i USA, og som de sentrale medisinske fagtidsskrifter stempler som feilaktig. Det står ikke stort bedre til med kunnskapsformidlingen omkring hypothyreosens speilbilde: Thyreotoksikose, altså for høy produksjon av thyroxin og de plager som det forårsaker.
Den amerikanske presidentfruen Barbara Bush har denne lidelsen, er under behandling, og bør være takknemlig for at hun ikke bor i Norge: To norske leger har, under forutsetning av at jeg ikke røber deres navn, og uavhengig av hverandre, fortalt meg at hver av dem "arvet" en pasient fra en toneangivende spesialist i Østlandsområdet. Den ene var en kvinne med langt fremskreden thyreotoksikose. Hun var blitt utskjelt på det groveste, fikk høre at det
"satt mellom ørene på henne" , og hun var sterkt nedbrutt både over plagene og over at hun ikke fikk hjelp. Legen tok dette opp med sin kollega, og ble ikke populær på det. Pasienten fikk siden medisinsk hjelp av en nær slektning som var under legeutdannelse og nå praktiserer. Den andre fikk beskjed om å drive mosjon - og holdt på å dø. En tredje, en kvinne i fremtredende posisjon, var sterkt plaget i tre år, og fikk beskjed om at det nok var
"den vanskelige alderen" , før diagnosen ble stilt ved en tilfeldighet av en ikkespesialist som undersøkte henne for noe helt annet, men la merke til ett av de klassiske symptomene: Skjelving.
En av dem som har vært med på å skaffe råmaterialet til denne artikkelen, kan fortelle følgende: -
I mars iår ble jeg oppringt av den legen jeg klarte å overtale til å skrive ut resept på thyroxin. Han var først meget motvillig, sa at det ikke ville hjelpe. Da det hjalp, forklarte han det igjen med innbildning. Men dette ligger noe tilbake i tid nå. Som sagt, han ringte. Og han sa: - Jeg tok feil.
- Jeg fikk hakeslepp. Hadde jeg vært bosatt i USA, kunne vel min kone ha innkassert en halv million dollar eller så i erstatning for feilbehandling. I den retning har jeg ikke tenkt. Det ville så allikevel ikke ha oppveiet de plagene hun slet med før hun fikk behandling, og de efterskadene hun pådro seg.
For det å gå med hypothyreose er som å kjøre en bilmotor uten nok olje. Fyller du olje med én gang, skjer så å si ingen skade. Men jo lenger du kjører uten å gjøre noe, jo større skader påfører du motoren, og jo vanskeligere, dyrere og mer tidkrevende blir reparasjonen. Heller ikke dette er kjent for spesialistene i Norge. De hevder bastant at alt retter seg i løpet av et partre uker hvis man begynner å gi thyroxin. I noen tilfeller gjør det det. I andre ikke. Også om dette finnes faglitteratur.
Egentlig burde det ikke være så vanskelig å skjønne. Jeg, som legmann, uten utdannelse i medisin eller biokjemi, klarte det i alle fall. Jeg regner meg ikke som mer intelligent enn disse legene, selv om jeg hadde brukbare karakterer på skolen, jeg også. Det verste har vært den arroganse jeg har møtt. Den er hinsides alle akseptable etiske grenser. Jeg begriper ikke at legene selv ikke skjønner at de må rydde opp i dette, av hensyn til sin egen anseelse.
Den forrige artikkelen i A Magasinet hadde konsekvenser ut over telefonen fra Oslo i 1988. En desemberdag i 1986 sto det 24 roser på skrivebordet mitt, og et brev fra en kvinne som takket meg for at jeg hadde reddet livet hennes. Ingen lege hadde villet høre på henne, enda hun var blitt sykere og sykere. På det tidspunkt kom artikkelen. Hun kjente igjen symptombeskrivelsen, tok den, gikk til sin lege, og hadde ennå krefter, såvidt det var, til å slå i bordet og forlange thyroxin. Da hadde hun, ifølge eget utsagn, gått med selvmordstanker, ikke minst fordi hennes nærmeste familie efterhvert oppfattet henne som dørgende doven, sytende og selvopptatt.
Jeg sendte kopi av brevet (med navnet hennes fjernet) til den mest arrogante av de norske ekspertene og spurte om han syntes det kanskje var grunn til å se på saken igjen. Han ga på en usedvanlig ubehøvlet måte beskjed om at det var det aldeles ikke. Siden dengang har han vært med på å utdanne fire nye kull av norske medisinere.
Med to ganger 24 roser (det kom en bukett til fra en annen kvinne), en anmodning fra én overlege og én professor om å få tilsendt forskningsmateriale, og takk for å ha reddet liv, kan man saktens tåle idiotstemplet - i alle fall når det kommer fra disse verdensmestre i diagnostikk.
Denne oppfølgningsartikkelen vil ha minst fire konsekvenser. For det første vil den gjøre noen norske leger så sinte at de vil fortsette å omtale artikkelforfatteren som idiot. Det er en meget lav pris hvis den kan gjøre noen av deres kolleger litt nysgjerrige.
For det annet vil den føre til at medisinske studenter i Oslo begynner å stille spørsmål til, og sette spørsmålstegn ved, noen av sine mest autoritære og kunnskapsvegrende lærere, spesielt de av dem som totalt mangler selv de mest rudimentære ansatser til folkeskikk.
For det tredje vil den få endel kvinner som er bekymret for at de er litt for gode og runde til å oppsøke leger og be om thyroxin som slankemiddel. Jeg kjenner ingen medisiner som mener at det er tilrådelig, hvis de ikke har andre, alvorligere og langt mer udiskutable symptomer på hypothyreose. Det blir til et visst bry for legene. Men den "plagen" står ikke i noe som helst forhold til de lidelser et stort antall norske kvinner og deres familier i årevis er påført fordi disse pasientene har fått feilbehandling, eller ingen behandling.
For det fjerde vil den føre til at endel norske kvinner får forsvarlig behandling, og til at det medisinske opplysningsnivå vil stige på et felt hvor sentrale deler av Norges medisinske elitemiljø beklageligvis, i 20 år, har vært på et faglig og etisk ulandsstadium.
Og det er verdt litt trykksverte - og noen ukvemsord til artikkelforfatteren. De viktigste symptomene Når en pasient blir undersøkt for hypothyreose, blir det tatt en blodprøve, og mengden av tre hormoner blir målt: Fritt thyroxin T4, trijodthyronin T3 og thyroidstimulerende hormon (TSH).
De to første produseres av skjoldbruskkjertelen. Det tredje, TSH, produseres i hormonsystemets kommandosentral, hypofysen, en liten kjertel som ligger midt under hjernen. Når det er for lite T4 og T3, skal det gå beskjed om mangelen til hypofysen, som så svarer med å produsere mer TSH. Dette er ordren til skjoldbruskkjertelen om at den må øke sin produksjon av thyroxin.
De mest doktrinære norske leger forlanger at TSH tallet skal være over "normalgrensen" (alarmsignalet fra kommandosentralen) og T4- og T3-tallet under, før de vil gi thyroxin. Det er dette synet som fremkaller den store hoderysting alle andre steder, og det er en oppfatning denne fraksjonen av våre hjemlige medisinmenn har et svært lite ærerikt monopol på.
De kvinner som i Norge, fortrinnsvis av Osloutdannede leger, får høre at det
"sitter mellom ørene på deg" og / eller
"skaff deg en hobby" , vil hos andre leger få ordinert en daglig dose på 0,1 eller i høyden 0,2 milligram thyroxin. Preparatet er uten bivirkninger. Er dosen for høy, kan man få skjelving eller sitring i hendene og / eller føttene. Dosen bør da reduseres.
Per Egil Hegge
15. september 1990 
