Hjelp?

Har omsider fått tatt blodprøver og fått svar på di, men jeg aner jo ikke hva di som er hva her... Tok jo så mange prøver. Noen som forstår seg litt på prøvesvar?

B-hb - 13,6
B-Leukocytter - 5,6
B-Leukocytter m/diff. - UTFØRT
Nøytrofile - 2,7
Lymfocytter - 2,3
Monosytter - 0,5
Eosinofile - 0,1
Basofile - 0,0
B-Trombocytter - 218
S-Ferretin - 122
S-Jern - 16,1
S-Jernbindinskap - 67
S-Jernmetning - 24
S-Vitamin B12 - 254
S-Metylmalonsyre - 0,31
S-Kalium - 4,3
S-Kalsium - 2,38
S-Kalsium, korrigert - 2,40
S-Fosfat Uorganisk - 1,30
fS-Glukose - 5,0
fS-Triglyserider - 0,85
S-Kolesterol - 3,9
S-HDL-kolesterol - 0,8
S-LDL-Kolesterol - 2,8
S-Albumin - 40
S-TSH - 1,1
S-Fritt T4 - 16,6
S-Anti-TPO - 27
S-TRAS - <0,8
S-Vitamin D - 50
Vitamin D3 - 50

Sp.målet mitt er hva betyr dette? Ser jo at det meste er innenfor normalen, desverre. Men hva er det som har hovedsaklig med stoffskifte å gjøre her, og hvordan kan jeg tolke det?
Og ikke minst, har di tatt di testene som er viktig å få tatt for å bekrefte/utelokke stoffskifte?

Håper noen har tid og mulighet til å se på dette, og hjelpe en stakkar som er helt grønn på området, men sliter med 95% av alle symtomer jeg har klart å finne på både høyt OG lavt stoffskifte...

Skriv litt om hvordan du har det da... Sånn at man får noe å gå etter... "Livshistorien" din.hjertflag1

Også referanseområder på blodprøvene dine (disse varierer fra lab til lab)

Jeg glemte jo selvfølgelig av prøveraket hjemme i dag, men skal få oppdatert normalverdiene her i trondheim, når jeg kommer hjem fra jobb igjen ;)

Vell livshistorien min ble i grunn "løst" for ca 1år siden, da jeg etter mye kjemping med systemets helsevesen, klarte å komme meg til utgreining for ADD (ADHD, bare anti hyper, heller tatt som den late, giddesløse, dumme typen) Og da jeg begynte på medisinering, ja da begynte først livet mitt følte jeg. ALT ble så mye lettere, jeg sov ikke 20timer i døgnet lengre, jeg klarte konentrere meg igjennom en hel sammtale, jeg tenkte ikke negativt om ALT, gjenerellt tenkte jeg mye mindre på alt, som er fantastisk godt, når du er vant med å dagdrømme og engste seg for alle mulige, helt tåpelige ting, som jeg VET er tåpelig, men som jeg ikke klarte få gjernen min til å slutte å tenke på. "Kommer jeg til å snubble i den steinen som liggger på bakken der?"

Ikke om jeg går rundt den busken, over den dommen og og og og... ender med å gå rett over den steinen og som forventet, ingenting skjedde jo, jeg trampet rett over steinen, men likevell måtte ejg bekymmre meg om den steinen som muligheten var jeg kunne snubble i.... Vell bare et lite eksempel på hvordan dagen min var, nå er heldigvis den delen borte, med medisineringen. MEN selv om ADD delen forklarer mine "hode" problemer og har løst stort sett alle di, så har den ikke løst noe av det fysiske liksom (bortsett fra at jeg har gått ned 30kg da, som letter på det meste i tilværelsen så klart :D)

Om jeg leser her inne på symptomer, lange lister, så stemmer jo omtrent alt med meg, men det som fikk meg til å reagere mest er jo "anfallene" jeg får. Og di er ILLE! De starter omtrentlig kl 12 på dagen, etter lunsj, kan nesten stille klokken etter di når jeg er på jobb, fungerer ikke slik i helgene heldigvis. Først starter en krypende "brenning" i halsen (halsbrann?), etterfulgt av en intens smerte i brystkassen, liksom i musklene, som bruker komme av stress, hatt det så lenge jeg kan huske, uten at jeg igrunn er eller har grunn tilå være stresset på noe vis.

Kroppen blir oppkavet, skvetten, engstelig, tripper med foten, veldig rastløs, men totalt giddesløs, noen ganger totalt fraværende, kroppen verker og bare tanken på å lette på en liten finger får meg til å få lyst til å skrike/brøle i frustrasjon. Om noen snakker til meg, berører meg, skvetter jeg himmelhøyt. Alle muskler er liksom i anspent tilstand, uten å egentlig være det, for jeg er jo slapp som en potetsekk. Så kommer en ekkel kvalme, etterfulgt av syke svettetokter, da er det bare å finne seg en fryser, vrenge av seg plagg og fryse seg ned vesentlig! Men jeg er jo iskald på både føtter og hender (som jeg ALTID er!) Svimmling, og følelsen av å besvime kommer og går, ikke bestandig denne delen heldigvis, men oftere under slike tokter enn resten av tilværelsen, skikkelig ekkelt. Så har vi di intense skjelvingene som starter i kroppen, i musklene, men forpanter seg som mest synlig på hendene, ingen kaffekopp bør holdes da, og skrive er omtrent håpløst, da hånden skvetter i alle rettninger, trapper må på ingen måte gåes ned, for musklene i lår og legger er ubruklige, svikter bare pluttselig, så om jeg ikke holder meg i rekkverket stuper jeg utfor en vakker dag.... Berget så langt heldigvis :D

Så... Dette var "bare" di verste anfallene jeg får midt på dagen, og di varer til jeg enten får sovet litt, eller spist middag, da gir det verste seg iallefall som regel. Har jo tenkt blodsukkerfall, men det går likom ikke helt bort om jeg spiser sukkerbiter heller, men jeg kan til tider føle det hjelper litt. Testet meg for det, men ikke funnet noe på det.

Sånn til vanlig er det småting som plager meg bare, som jeg igrunn ikke har tenkt så mye på før det senere året.

-Aldri kan jeg komme på at ikke en eller annen plass på kroppen så verker det.

-Uansett hårkur, håret mitt smuldrer opp og forsvinner (hatt normalt flott hår i to perioder i livet, begge avsluttet med en flott gutt 9mnd etter :D)

-tørre partier på huden, spesiellt hendene, neglene flaker seg opp og knekker konstant om jeg ikke smører masse. Hunden klør, klør meg konstant til blods på leggene, todde det kanskje hang igjen fra første avangerskap, da jeg fikk PEPP, blodkake på mage, armer og ben den gang etter konstant kløe, men nå er jo gutten 7år liksom, hvor lenge skal det henge i kroppen liksom?

-går inn i koma om morran, sover urolig, men klarer ikke våkne liksom, mareritt å få opp om morran, UANSETT hvor mye jeg har sovet i forkant, blir aldri uthvilt, aldri klart det, selv etter 3døgn i dvale! Kommer ikke inn i dyp søvn om natten, og alltid slitt med å sovne ordentlig, bare ligger i dvale liksom.

-Snørrer bestandig, syk eller ikke syk. Under stress så renner den så iherdig at jeg må snyte meg konstant for ikke å gå omgivelsene på nærvene med snuffsing, kun "vann" som kommer liksom.

-Bestandig vært overvektig, ingen slankekur har klart å helpe, og selv millitæret et år hjalp ikke, med all den trening det innebar for min del, sprek ble jeg men ikke mindre. (nå sliter jeg med å faktisk holde vekten min der den er, så omtrent et luksusproblem blitt, raste jo ned 30kg på 3mnd når jeg begynte på medisiner...) Får ennå syk sultfølelse på kveldene, magen er full, men bare MÅ ha noe å spise, ligner veldig på røyksug, men jeg har røyket og det hjelp ikke uansett hvor mange røyk jeg tok, suget var der, hjelper jo heller ikke hvor mye jeg enn stapper i meg sånn sett heller da, alt som hjelper er å sove det av seg...

-Alle som kjenner meg er påpasselige med å minne meg på avtaler (desverre har mange av di stått å ventet på meg i min ungdom, f.eks på kino, som vi hadde avtalt, men jeg ligger hjemme å sover, helt uten tanke på at jeg hadde en avtale, husker ikke slikt jeg, selv ikke med medisineringen nå. Men jeg husker sjenerelt dårlig ja, men det forsvinner ikke fullstendig fra minnet, om men bare utløser en tråd jeg kan huske det ut fra. Eks. jeg leter febrilsk etter sjokoladen jeg vet jeg la på nattbordet kvelden før, beskylder mannen min og all tig for å ha tatt den. Jeg VET jo den var der, utelukker katt og hund, da det ville gitt spor, ungene utelukkes da di var under oppsyn den morgenen, leter grundig, lenge. Før mannen min pluttselig sier "ja, du har ikke tatt den med på jobb el noe da?" PLING! stemmer det, jeg sto opp den morran ordnet meg og greier å skulle til å dra da jeg kom på at sjokolade var fint å ha som "boost" den morran og tok meg en bit el to, før jeg fant ut den var flott på jobb også, spiste av den der, og så avsluttet den på Bingo (nei jeg er ikke så gammel ennå, men det er jo artig med bingo :D) sammens med en venninde, hvor vi diskuterte hvor god den var og all ting, altså den sjokoladen var med meg HELE dagen, men jeg husket ingenting om den da jeg skulle finne den på kvelden, før mannen min utløste minnet med et enkelt sp.mål liksom.

-Aldri i grunn intrisert meg i å lære noen ting, blant di dårligste på skolen i omtrent alt, bortsett fra håndarbeid og matte, der var jeg alltid best, matte kom av seg selv, trengte ikke jobbe med den, forsto den bare. Men i voksen alder da jeg tok videregående på nytt, intriserte jeg meg for å lære, og da fikk jeg toppkarakterer i alt, til å med 6 på norsk eksamen, jeg som brukte på ng og lg på ungdomskolen, eklært blant di heldige med dysleksi og greier, men så flink er jeg faktisk :p Så om di fleste tar meg som dum, kan di fort brenne seg. jeg vet knapt hva hovedstaden i sverrige heter, ja. Men jeg kunne fint stått testen til mensa, el hva derre iq gjengen heter, DER er jeg god. men allmen kunskap, absolutt ikke. Hvordan folk tenker, reagerer og føler, (litt sånn som i serien "the Mentalist") er jeg god på. Så kan trygt si jeg aldri har vært "normal" :D

jeg kunne sikkert fortsettet i det uendelige, men noe er iallefall ikke "normalt" med hodet mitt, men den delen tror og mener jeg er ADD :D men alt det fysiske kan ikke være det liksom...