Pebles

Jeg hadde gård som var arvet og gjeldfri med tilhørende mye skog, 2 blomsterbutikker som gikk ganske bra,

Jeg hadde etter mange år kommet meg utav et voldelig forhold og alt så fint ut, jeg hadde det kjempefint selv om jeg jobbet døgnet rundt, var jo mine egen herre og ansatte som steppet inn i butikker og på torget og foreldre som bodde ved siden av og steppet inn som barnepike.

Alt var jo flott, gikk til legen fordi jeg innimellom hadde harahjerte og litt trykk i halsen, Uff og Uff det var alvorlig og måtte opereres fort, hele prosessen tok 5 dager, ikkenoe info, jeg vet enda ikke nøyaktig hvorfor eller hvordan prøvene var, ingen info om hva jeg kunne forvente, ikkenoe tilbud om evt. medisinering før operasjon. Alt var bra etterpå også, helt til jeg fikk attpåklatten, hadde fra før to jenter, ei var hyperaktiv og allergisk mot husstøv og fisk, den andre var autist og allergisk mor melk.

merket ikke så mye til dette så lenge jeg hadde det bra, men når jeg begynte å bli dårlig et års tid etter siste fødsel da ble alt overveldende, Jeg glemte legetimer og skolemøter, forsov meg og glemte nister, attpåtil ble den mellomste såpass gammel at hun ikke kunne gå på sfo mer og kommunen hadde ingen alternative tilbud til henne, det gikk rett og slett på dunken og jeg måtte etter tur selge gård og grunn og butikker for å være hjemme, masse pes med kommune og Nav,

jeg var jo frisk, mellomste hadde jo en udefinerbar diagnose, og jeg var en dårlig mor. Ble meldt til barnevernet av skolen fordi den eldste var tynn og den andre passiv, dem måtte jo være underærnærte, takk og lov for at jeg møtte på må være verdens beste barnevernskurator, ble innkalt til møte på skolen hvor rektor og lærere, samt representanter fra kommune etc var representert, min representant fra barnevernet kunne ikke møte men hun sendte en i sitt sted,
det kom må være den høyeste og tynneste dama jeg har sett på lenge.

hun satt og hørte hvordan jeg ble overhøvlet i hytt og pine og så full eksplosjon, skal si hun satte på plass alle, de fikk bedkjed om å bruke tiden på reelle tilfeller, de fikk beskjed å se på meg og se hvor det var mest sannsynlig at grunnen til at de var tynne, fordi jeg var tynn, de fikk beskjed om å lese papirene sine ang. diagnosen til den mellomste og så fikk de beskjed om at hun kom til å rapportere dem alle mann. Verdens verste møte ble plutselig verdens beste.

Hadde bare resten av forvaltningen vært like normale. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke omsorgslønn da jeg hadde ekstra stor omsorgsbyrde og fordi den mellomste ikke hadde noe tilbud og ikke kunne klare seg alene, det ble for kort tid som jeg kunne bruke til arbeid til at det lønte seg fordi jeg var avhengig av barnehave til minsten.

Kommunen brukte over ett år for å avslå den søknaden så ble den anket og det tok 3/4 år før dem avslo den, i mellomtiden levde jeg på refinansiering(begynnelsen til slutten for gård og grunn). så ga jeg opp, jeg begynte å jobbe igjen og den eldste fikk oppgaven med å passe på søstera til og fra skolen, hun var bare tolv.

Så kom den morsomme skattesmellen, en lur psykopat på ligningskontoret hadde foretatt en privatforbruksberegning på meg og funnet ut at jeg hadde tjent så lite at det var ikke nok til å leve av, bankmannen min lagde en fin oversikt over hva jeg hadde tatt opp av lån og refinansiert men det hjalp ikke, ligningsmannen hadde bestemt seg for at jeg skulle tas,

jeg ble skjønnslignet med tillegsskatt på 200.000,- og straffeskatt på 65.000,- og inntekten ble øket med 300.000,-med dertil pant i bankkonto etc, bankmannen min reddet den forøvrig da han nektet å godta pant før det hadde vært tatt stilling til min klage. Jeg klaget og klaget men klagen kom aldri lenger enn til ligningskontoret, aldri til ligningsnemda, I mellomtiden måtte jeg i samarbeid med barnevernet plassere mellomste i fosterhjem, det ble heldigvis min bror og svigerinne, så hun er nær,

Jeg fikk trekt pusten litt og så ble jeg forbanna, jeg sendte klagebrev til eks antall på stortinget en formiddag, og tro det eller ei, etter 15 minutter ringte telefonen, Hei det er Siv, leste mailen din og det var skremmende, hvis jeg ikke tar feil har vi en parti kollega som styrer litt med nemdbehandling og sånn, er det greit om jeg får han til å ringe deg?

jeg datt nesten på baken, alle de andre innpå der har jeg til d.d. ikke hørt noe fra, jo jeg fikk forresten svar fra Statsministeren om at min sak var interessant men de hadde ikke plan i nærmeste fremtid om å ta opp slike saker men hvis det kom en dag hvor de skulle de ta mitt brev ab notam og takket for innspillet.
Det tok en halvtime så ringte telefonen igjen, han ville ikke vite noe om saken men ville ha mitt person nummer så han kunne etterlyse den.

Det tok 2 mnd så fikk jeg svar om at min sak var behandlet og jeg fikk enstemmig medhold. Alt ble omgjort og de fant endatil ut at jeg hadde rett til å få fratrekk for alle rentene jeg hadde betalt hver gang jeg refinansierte, bare synd at inntekt og skatt i utgangspunktet ikke dekket dette for fratrekk.

Det har vært et helvete på jord, sakte men sikkert har jeg mått bygge meg opp og mang en gang blitt revet ned, jeg ble dårligere og dårligere men skjønte ikke som var galt, jeg ble ikke fortalt noe om at jeg kunne vippe andre veien når jeg ble operert.

Det var faktisk ikke før i fjor våres at legen min fant på å ta noen prøver for å sjekke stoffskiftet, jeg har trodd at det kan være alt mulig annet, tenkte på Me, fibromyalgi og så mye annet, aldri hadde vel jeg trodd at man kunne bli så gjennomsyret dårlig i alle bauger og kanter av galt stoffskifte, ingen fortalte meg hva jeg kunne risikere ved å bli operert, jeg hadde det så sabla mye bedre før og hadde jeg visst hadde jeg aldri latt meg operere helt uten videre,

Jeg sitter også igjen med følelsen at knivglade leger har ødelagt livet mitt og barndommen til barna mine, mange av gledene ved å være mor har de også sabotert og min største sorg det å måtte gi opp den daglige omsorgen for et barn kan ikke millioner i erstatning bøte på.

Jeg er bare så glad for at jeg har hatt evnen til å bli såpass forbannet at jeg ikke har dukket helt under for det er ikke til å stikke under en stol at de tankene har vært der mange ganger i løpet av årene, der har barna mine reddet meg, og min nåværende gubbe er veldig snill og god,

han lar meg føle meg så vel som det går an når man bare føler seg elendig og blubbete, han er flink til å bruke humor og vi fleiper med at de fleste må tro at han er mater (ref. dokumentar om ekstremt overvektige damer som blir foret av gubben bevisst). han lar meg ha dårlige dager og overser hybelkaniner og rot for han vet at når jeg er meg selv er jeg pertentlig og ryddoman, kansje det er mer behagelig når jeg ikke orker å mase så mye? Han har opplevd meg og kjent meg når jeg var meg selv og har fulgt forfallet på godt og vondt.

Jeg har ihvertfall kommet et godt stykke videre, nesten slått meg til ro med at gone by er gone by, men ikke helt, mange ganger koker jeg fremdeles,

hvor mange liv er egentlig blitt ødelagt? Egentlig er det mange som burde fått svi for den urettferdighet så mange blir utsatt for