Her kommer en åpenhjertig historie fra meg:)
Nå har det gått 4 år...4 LAAANGE år.
Men, jag gir ikke opp, vi er jo fightere eller?
Historien har blitt lang, men jeg har endelig tatt ett ganske stort steg fremover kjenner jeg, men det er nok best at jeg tar det fra begynnelsen.
Jeg var 15 år første gang jeg fikk vite at jeg hadde PCOS, men etter det jeg har forstått, en ganske mild type. Fikk derfor vite at jeg ikke skulle bekymre meg for barnløshet når jeg ble eldre, da prognosene var gode.
Men, hele ungdommen var preget av søvnløse netter, humørsvingninger, latskap, middagslurer, mensverk ( de gangene jeg faktisk fikk den), deppeperioder og en slags håpløshetsfølelse i kroppen. Jeg trodde selv jeg at jeg bare hadde en vanskelig pubertet. Men mamma ville at jeg skulle sjekke stoffskiftet. Dette var helt normal, å vi slo oss alle till ro med at jeg bare hade en vansklig pubertet.
Årene gick og pluttselig en dag fnatt jeg fant drømmemannen, giftet meg i 2006. Fra den dagen ville vi bli gravide og ønske om barn var stort:) Jeg begynte i smyg og fantasere om babynavn, smugtittet på babyklær og gledet meg masse. Men den ene negative testen etter den andre fikk oss till å forstå at detta kanske ikr var så lett som vi hade trodd...
Første gang jeg oppsøkte gynekolog var ca 6 måneder ut i prøvingen. Jeg hadde da en menstruasjon og syklus som var helt kaos, og resultatet av prøvingen uteble. Jeg kunne blø i store mengder over en lang periode, for i neste øyeblikk ikke ha mensen i det hele tatt.
Gynekologen mente det skulle være gunstig for meg å prøve pergotime, og skrev ut en veeeldig stor dose. Mannen ble ikke sjekket, da feilen mest sannsynlig lå hos meg... Jeg var da 21 år, mannen 20.
Etter ett par uker fikk jeg enorme bivirkninger. Hele jeg ble ett mareritt, og denne tiden kan bare beskrives med ett ord: HELVETE. Jeg mistet meg selv så til de grader att jeg tilslutt ikke visste hvem jeg var. Jeg mistet begrep på virkelighet og fantasi, dag eller natt, om jeg var våken eller sov..
I lang tid måtte jeg holde meg borte fra aviser, radio og tv fordi jeg ble så påvirket og redd for alt. Å jeg er IKKE sånn til vanlig.
En dag ga jeg fullstendig opp, og oppsøkte Carl Von Linne kliniken i Uppsala. En av Sveriges fremste infertilitetsklinikker.
Her kunne de konstantere at jeg fortsatt hadde en mild type av PCOS, og det ble foretatt prøver på mannen som viste strålende resultat. Ergo ikke noe å bekymre seg for. Da de fikk høre hvor stor dose Pergotime jeg hadde fått ble de sint og sjokkert over at denne idioten hadde satt en så ung jente på så høy dose uten å sjekke mannen, ute å prøve seg frem med doseringen, ute å kontrollere meg jevnlig, og uten å fortelle meg om eventuelle bivirkninger…..Dosen var farlig høy!
Etter en lang tid med flere besøk var det fortsatt ingenting som skjedde, og ekspertene kunne ikke se at jeg hadde eggløsning.
Dette resulterte i en ny dose med pergotime ( denne gangen rett dose). Bivirkningene kom tilbake, men i mildere former, og jeg kjempet meg sammen med mannen igjennom det hele.
Også denne gangen uten resultat.... Men jeg fikk alikavell en nogenlunde normal syklus. 5-7 uker mellon hver menstruation.
Heldigvis fikk vi bra oppfølging her, men ingen prøver ble tatt på eventuelle andre sykdommer..
pluttselig merket jeg en del forandringer i kroppen:
- alltid kald
- håravfall ( store flekker helt uten hår, gikk till legen som sa det var Alopecia areata.)
- Tørr hud i ansiktet og inni håndflatene ( pyttesmå blemmer som sprakk og ble till store sår og hudavflagninger. Legen mente detta kom av stress.)
- Muskelsmerter så til de grader ( så vondt at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å ligge rett ut)
- hjertebank
- Mindre kjønnsdrift
- Gikk opp over 10 kg i vekt ( Selv om jeg trente masse)
- skulle ingenting til før jeg ble sliten
- søvnløs, sovnet sent og våkna midt på natta.
Begynte også å glømme viktige ting som bursdagen til mannen nå i November, at jeg skulle ordne med bursdagsgave til svigersøster fra hele familien ( hun fikk stakkars ingenting), at jeg skulle holde kurs, levere inn tidsrapportering på jobben , avtaler, o.s.v. Det verste av alt var at når jeg ble konfrontert med disse tingene husket jeg fortsatt ikke at jeg hadde lovet noe, at jeg faktisk skulle ha kurs o.s.v.
Ved flere anledninger pratet jeg med mannen på telefon, la på røret, og husket ingenting...Måtte derfor ringe opp 2 sekunder senere å spørre hva vi hadde prata om, og om vi hadde avtalt noe, eller lagt noen planer....Ikke morsomt. Nå begynte min mann å bli virkelig bekymret, jeg husker han spurte meg stille i telefonen: Marthe, hva skjer egentlig med deg?
Mamma begynte også å bli skrekkelig bekymret å ba meg skrive ned ALT jeg kjente av symptomer, hun ville like mye som meg till bunns i dette. Da hun så listen så syntes hun at det hørtes ut som Hypothyreose. mamma fortalte da at hun hadde dette og at hun har gått på levaxin i over 25 år, hun sa også at min eldre søster har dette og at hun har gått på levaxin i 16 år. Å etter enda litt mer granskning i slekten visr det seg at det finnes mange som har det. På søsteren min fant de ingenting på blodprøvene, men valgte å behandle henne utfra symptomet, samme gjelder mitt søskenbarn.
Jeg oppsøkte lege etter dette som tok prøver på stoffskifte mitt, og alt va innenfor normalen fikk jeg beskjed om, prøvde en ny lege som sa samme sak, og enda en til som ga meg samme svar..Jeg var FRISK og helt NORMAL
Desverre vises ikke dette alltid på blodprøver.....
MEN JEG VISSTE AT NOE VAR FEIL....
Jeg tok derfor saken i egne hender og begynte å trene enda mer og spise enda sunnere . I ett år trente jeg annenhver dag, og var sporty som få.
Pluttselig ble jeg akutt dårlig, og måtte slutte å trene på sekundet. Hadde da sånn verk i kroppen at det ikke var til å holde ut...
Etter ett langt opphold merket jeg ingen forandring. Verken holdt på å ta fullstendig knekken på meg...
Tillslutt oppsøkte jeg en forening her i Sverige for de med lavt stoffskifte, og via en av disse kvinnene har jeg kommet dit jeg er i dag.
Jag fikk vite om ett laboratorium som heter Scandlab her i Sverige. Der tok jeg prøver for hypothyreose og binyrer. Disse undersøkelsene blir ikke brukt av allmenne leger, da det er en undersøkelse som koster masse penger og derfor ikke har blitt godkjent av socialstyrelsen her i Sverige. Men desperat som jeg var etter ett svar la jeg ut 4000 kroner og tok testene.
Når resultatene kom gråt jeg av glede. Høres kanskje rart ut, MEN JEG HADDE RETT... Endelig hadde jeg det svart på hvitt at jeg ikke var gal, men at jeg faktisk var syk.. T4 lå laaaangt under referanseverdiene, og det daglige kortisol nivået lå langt under referanseverdiene det også…
Jeg kom til en ny lege som mente at det absolutt var hypothyreose jeg hadde, men i og med at disse prøvene ikke var godkjent av sosialstyrelsen i Sverige kunne han ikke behandle meg utfra disse resultatene.
Vi skrev derfor ett brev sammen som vi har sendt til sosialstyrelsen for å få godkjent en diagnose. Har enda ikke fått svar på denne.
Nå i mellomtiden har jeg igjen kontaktet laboratoriet som har sendt meg til en privatlege som de samarbeider med, å hos han var jeg på Tirsdag.
Han kunne fortelle meg at jeg hadde en stor grad av binyretretthet.
Han mente at jeg over lang tid hadde utviklet dette, og at hypothyreose, binyretretthet, eggstokker ,PCOS og dermed barnløshet henger sammen. I 1 time satt jeg å lyttet till en mann som av hel sitt hjerte ville hjelpe meg. Jeg satt der å gråt av glede mens han holdt mine hender i sine og ga meg alle de svarene jeg har lengtet etter…
Jeg har endelig fått hjelp, og nå begynner medisinering først og fremst av binyrene ( for att behandlingen av hypothyreose skal virke), så settes det inn tyroksin og østrogen krem.
Medisinen han ga meg er:
Kalcipos-D forte 500mg/800 IE (D3)
Hydrokortison ( uten laktose) 5mg( tas 3ggr daglig)
Etter lange og tunge år med prøver, legebesøk, klinikkbesøk, håpløshet og redsel for ikke å få hjelp ville jeg nå bli sykemeldt for å hente meg inn. Dette ble vanskligare enn jeg trodde, for denne legen kunne ikke gjøre dette, siden han behandlet meg ut fra disse prøvene som ikke er godkjent i Sverige.
Så personalansvarlige på jobben og jeg gikk sammen til lege, der hun ga dem klar besked om å sykemelde meg. Hun er så herlig, og har fulgt meg i hele 3 år i kampen om å bli forstådd. Så hun sa till denne legen at jeg allerede fikk hjelp når det gjaldt selve sykdommen, men at de måtte skrive ut en sykemelding till meg. Å det gjorde de, og samtidig skrev de ut Propavan 25 mg slik at jeg skulle få en normal døgnrytme nå til å begynne med.
Nå puster jeg lettet ut, og ser lyset i tunellen
Dette ble langt, men det var godt å skrive det ned:)
I morgen begynner jeg med hydrokortison…Kan nesten ikke vente.
ENDELIG BLIR JEG TATT PÅ ALVOR:)
Selvfølgelig vil jeg oppdatere dere underveis i kampen for å bli den Marthe jeg vill være:)
Stor å glad førjulsklem fra meg
