Ikke min feil likevel :)

Hei.

Jeg tenkte bare å presentere meg selv på dette forumet. jeg er en jente på 21år, Jeg fikk diagnosen hypothyreose for 5 år siden. Jeg fikk beskjed om det på telefonen av kontordama på legekontoret mens jeg sto på jobb.. Jeg dro på skuldrene å tenkte at lavt stoffskifte er vel ikkeno stress.. sykdommen har jeg nok hatt i ett par år før jeg fikk vite også. Da jeg kom til legen for å få informasjon om det så tok legen så lett på det, så da gikk jeg fra legekontoret med en resept i handa og i god tro om at ingenting var feil med meg. det inntrykket jeg fikk var at lavt stoffskifte var på lik linje med da jeg fikk beskjed om at jeg hadde for lite jern i blodet. Spis leverpostei...

Den troen har jeg altså gått med i 5 år. Det var ikke før jeg fant dette forumet at jeg forsto at jeg ikke er den late jenta som jeg alltid har trodd jeg har vært. Jeg har jo lest litt om symptomer på nettet, så har visst at det kanskje hadde noe med saken å gjøre. Jeg har hele tiden følt at jeg er en lat drittunge som til tider ikke orker å gjøre noe, som kan ligge å sove til 15.00 på dagen, komme for sent til skole og jobb. Jeg ble faktisk kastet ut av skolen etter første termin, 2året på vgs pga. forsentkomming, rett og slett fordi jeg ikke har klart å komme meg opp. jeg har følt meg utslitt etter den minste lille ting. folk rundt meg har klaget på hvor lat jeg er, at jeg er tiltaksløs og kjedelig. jeg har følt meg totalt misslykket, å jeg har presset meg selv til å komme meg opp av sofaen å være sosial. jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har grått av utmattelse, å da har jeg følt meg enda mer misslykket fordi jeg ser folk har så mye mer overskudd og energi enn meg. Har lurt mange ganger på hvorfor jeg ikke kan være som alle andre..

Noe jeg kanskje ikke har nevnt er at jeg går umedisinert, rett og slett fordi jeg hele tiden har trodd at det bare var en filleting som ikke hadde noe å si på livskvaliteten min...... helt til jeg starta å lese på dette forumet.. Jeg starta å gråte flere ganger over ting jeg leste, for diverse ting gjenkjente jeg meg så godt i at jeg nesten skulle tro jeg hadde skrevet det selv. det ble en blanding av glede og fortvilelse..
glede for å endelig få vite at jeg ikke er alene, å at jeg ikke er den late jenta jeg alltid har fått høre at jeg er, og som jeg selv har trodd. også fordi nå vet jeg at noe kan gjøres, å jeg kan kanskje leve litt jeg også. fortvilelse fordi jeg ikke vil ha en sykdom som preger livet mitt, og fordi jeg leste på forumsiden som heter "lavt stoffskifte og dødlighet". tenker også på hvor anderledes livet mitt kunne ha vært hvis jeg hadde gått på medisiner, jeg hadde kanskje klart å fullføre skolen? kanskje kunne jeg holde på en jobb i mer enn ett år? (sluttet pga. utmattelse). kanskje jeg ikke hadde mistet så mange venner, fordi jeg heller valgte å være asosial?

Grunnen til at jeg søkte etter info om hypothyreose var fordi en venninne av meg fortalte meg at det ligger mer i det enn jeg tror. Hun hadde skjønt det, men jeg trodde henne ikke. jeg valgte uansett å google det fordi jeg har vært så utrooolig sliten i det siste, å det skader jo ikke å ta ett lite google-søk. ett søk som nå viser seg at jeg kanskje får forvandlet livet mitt fullstendig.. er i allefall lov å håpe! i allefall, jeg har vært så sliten og tiltaksløs i en langlang periode nå, å har gått arbeidsledig i noen måneder. pappan min har masa no ekstremt på meg når det gjelder å skaffe meg en ny jobb, etter en stund braset jeg ut i sinne å sa at han til helvete skulle slutte å mase. jeg synes det var mye lettere å bli sint, fremfor å si at jeg var sliten.. hva er det for no unnskyldning liksom? han ga seg med å mase, utrolig nok, men jeg må jo få meg en jobb, selv om jeg får tårer i øynene bare å tenke på det.

Legen min sa jeg hadde ekstremt lavt stoffskifte, å jeg vet jeg burde starte på medisiner. problemet er at jeg ikke har penger til lege/blodprøve/resept/medisiner. Vet at økonomi ikke hører til i dette forumet, men det blir ett problem i ett problem for meg iom. at jeg ikke jobber, å jeg er så dum-sta at jeg ikke vil gå til nav å få hjelp. jeg lever på dagpenger som skal dekke husleie og en regning jeg nedbetaler, etter de to tingene er betalt har jeg ca 460kr igjen i mnd som skal dekke mat og røyk, så lege blir automatisk utelukket, selv om det på sikt kan hjelpe meg å komme meg ut i jobb igjen.
en annen ting er at jeg er skrekkelig redd for blodprøver. jeg takler det ikke, å det har vært hovedsaken hele veien til at jeg ikke har gått på medisiner. jeg får helt noia av det, å når blodprøven er tatt, så føler jeg meg ikke lettet, starter spontant å tenke på at det kun er en mnd til neste gang. men jeg må vel bare bite i det sure eple å hive meg ut i det.

Nå har jeg igrunnen skrevet en lang avhandling om det som egentlig skulle være en presentasjon av meg, men ble heller gjort om til en slags livshistorie om mitt liv med hypothyreose :P men det var litt deilig å få skrive det ned, for dette er noe jeg aldri noen gang har fortalt til noen, fordi jeg har trodd selv at jeg var en sippeunge uten like! og at jeg vet at ingen ville forstå. jeg viste pappa en faktaside om hypothyreose da jeg fikk diagnosen, ikke var han intr i å lese det, å det han leste trodde han vel ikke på, å jeg klandrer han ikke, for jeg trodde det jo ikke selv. det ble for "oppned" å lese på legesider-på-nett.. det var så uekte og så upersonlig på en måte.. kanskje jeg burde vise han dette forumet? det er viktig for meg at de rundt meg forstår. det har vært ett savn. nå som jeg forstår selv, så er det allefall viktig for meg at de nermeste også vet hvordan det er.. hvis ikke tror jeg at jeg vil stå på stedet hvil.

åguuud så deilig det var å skrive ned så mye frustrasjon og tanker jeg har hatt gjennom årene.. og GUUUD så deilig det var å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene.. takk til dere som gadd å lese dette her, om det er noen da.. :P vet ikke helt hvor det skal postes, men det kan vel kanskje flyttes på hvis det ligger feil(?)

Klem fra Siljenta :)

(forresten, selv om jeg egentlig nå forstår at det er hypothyreosen's feil, så er det litt vanskelig å tro også. er jeg alene med å tenke sånn? kanskje det er fordi jeg alltid har trodd det var min "feil"....)

Kjære Silje
Det gjør meg vondt å lese hvor mye du har slitt. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om at du trodde du var lat, tiltaksløs og kjedelig. Jeg trodde det i 4-5 år før jeg fikk diagnosen. Selv etter at jeg fikk diagnosen tok jeg det ikke alvorlig nok i likhet med deg og prøvde å slutte på medisinene en periode. I perioder av livet har jeg vært veldig syk, selv med medisiner og kan bare forestille meg hva du gjennomgår. Du må i det minste få startet behandling. Jeg skjønner at økonomien din er dårlig, men snakk med din far. Jeg er selv blitt snart 40 og mamma til to, og jeg er sikker på at det er ingenting din pappa heller gjør for deg enn å hjelpe deg til å få bedre helse. Vis han hva jeg har skrevet. Ønsker han at du skal skaffe deg en jobb er dette første steg på veien.

Når det gjelder din redsel for blodprøver finnes Embla på apoteket som gjør at du ikke kjenner stikket, men det fjerner selvsagt ikke frykten din.

Det tar tid å få medisiner til å virke...uker og måneder, så her har du ikke mer tid å miste. Ønsker deg alt godt og krysser fingrene for at pappa skjønner hva jeg forklarer her. For ordens skyld, pappa, så er jeg helsepersonell:wink:b

Blondie!!! Tusen hjertelig takk hjerte1
det er bare så godt å vite at noen forstår.. - tilogmed bedre enn jeg selv gjør :) kan ikke si ofte nok hvor glad jeg er for at jeg fant dette forumet!! Kjenner ingen andre med hypothyreose heller, så jeg har ikke forstått noe på en måte. godt noen tar ansvar å lager sånne web-sider som dette!

Emblakrem fikk jeg en resept på hos legen. Er vel ikke det at det gjør vondt jeg er så redd for, men frykten.. og det at jeg vet det er en nål i blodåra mi.. uuuusj.. men det må jeg bare bite i meg!

Jeg skal til pappa om en halvtime, jeg har skrevet nettopp litt om det å snakke med pappa om å leve med hypothyreose under "dagbøker"-tråden hvis du vil se. blir henta om en halvtime, å skal prøve å få snakket litt ordentlig ut om det i dag. nå SKAL jeg ta ansvar.. basta :P jeg kan skrive i "dagboka mi" ikveld, om hvordan det gikk :)
:)

Igjen; tusen takk!!

Hei Siljejenta!tro2 Jeg føler så utrolig med deg.. Jeg går igjenom akkurat det samme som deg. Jeg fant ut i juni at jeg hadde hypotyreose, og sitter nå hjemme uten jobb enda! Men jeg er blitt så mye bedre av medisinene, så snart blir det jobb - og det gleder jeg meg faktisk masse til :D

Jeg forstår veldig godt hvordan det er å føle seg skyldig for hvordan man har følt seg, uvitende om at man faktisk har vært syk. Sene kveldstimer i gråt for hvorfor man er så annerledes, og hvorfor man ikke vil eller orker noen ting. Frustrasjon av at ingen forstår hvordan man har det - til tider ikke en selv engang!

Trøst deg med at ting vil bli bedre! Så lenge du kommer deg til legen og får medisiner, så er det bare èn vei - framover. Bare tenk på hvor bedre livet ditt vil bli! xx6

Trenger du noen å prate med så står jeg parat xx4

Kjære deg!

Jeg skal lese innlegget ditt en gang til, men bare noen tanker til å begynne med.
Du var 15-16 år da du fikk diagnosen din?
Du må ha blitt svikta av mange på din veg...legen din, skolehelsetjenesten, lærere...mange som burde ha fanga deg opp.
Du bør i det minste få penger til lege og medisiner av det offentlige.
Har du lyst til å ta opp igjen vbideregående når formen din blir bede?
Her har du nok rettigheter vil jeg tro, selv om du er "for gammel".
Og i arbeidslivet..evnt. tilrettelagt pga sykdom.
Her bør legen din inn i bildet,som IKKE har fulgt deg opp!!
For denne gang, klem fra meg.

Sant som Gunnda sier - noen - offentlig ansatte, tror de sitter der for å spare staten for penger ved å neglisjere menigmanns rett til vedtatte ordninger.
Vi er nok mange som er snytt for det, men jeg syns det er spesielt trist å lese din historie.
Og jeg har ikke svaret på hvordan du bør gå frem, men jeg vil anta at du først må få stoffskiftet under kontroll slik at du kan få litt mer energi til å ta den oppgaven.
For den er dessverre ikke liten.
Så skal du virkelig ha lykke til Siljenta !

Hei Jeanettelisa og gunnda!

Tusen takk for kjempe hyggelige meldinger. det varmer :)

Jeg ble faktisk litt usikker på om når jeg fikk vite om hypotyreosen. Når man ikke tror det er noe spesielt, så registrerer man ikke tid. Men jeg husker jeg var på jobb da jeg fikk telefon fra legekontoret, å jeg tror jeg var 16år da.

Jeg føler meg igrunnen ikke svikta, for jeg ble vel lagt under katogorien "lat ungdom". Jeg var nettopp hos pappa, å kom tilfeldigvis over noen skolesaker fra ungdomskolen. blant annet meldingsboka mi, hele boka var full med "Silje forsov seg til skolen i dag" griner11 også ett brev fra skolen der det sto jeg var nedsatt i orden "grunnet forsentkomminger, hovedsaklig på morgenen".. ikkemig1 *tamdida* :P neida, er egentlig ikke gøy, men nå ser jeg jo grunnen :P

Eneste som kanskje kunne fulgt mer med er vel legen min. Er jo ikke rart verken jeg eller foreldrene mine ikke tok det når han ikke gjorde det heller. man stoler jo på legen!

Jeg vet jeg kan få hjelp til legeregninger osv, men nå har jeg vært hos pappa å tjent meg litt penger så jeg kan betale legen.. så det skal nok gå bra smilja1

men som jeg har sagt 10.000 ganger nå, jeg er så fryktelig glad for at jeg fant dette forumet.. wohoo, er ikke bare jeg som er lat xx7

nå hadde jeg egentlig ett spørsmål som jeg lurte fryktelig på.. men jeg glemte det vedikke1 er det bare jeg som sliter veldig med hukommelse?

n'finn :)

takk for det! men jeg føler meg ikke snytt, for jeg har aldri gjort noe for å få hjelp heller.. men det sier jeg kanskje fordi jeg er superglad nå :mrgreen: (grunnen skal jeg straks skrive i "dagboka mi")

å med det kom jeg på det spørsmålet jeg glemte for 2min siden :P

altså; er det bare jeg som har sinnssyke humørsvingninger? god mulig det bare er en periode jeg har nå, men tenkte bare å spøre.. (kan noen si til meg at ingen spørsmål er dumme, nå? så føler jeg meg ikke så dum gok1 )

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Siljenta

n'finn :)

takk for det! men jeg føler meg ikke snytt, for jeg har aldri gjort noe for å få hjelp heller.. men det sier jeg kanskje fordi jeg er superglad nå :mrgreen: (grunnen skal jeg straks skrive i "dagboka mi")

å med det kom jeg på det spørsmålet jeg glemte for 2min siden :P

altså; er det bare jeg som har sinnssyke humørsvingninger? god mulig det bare er en periode jeg har nå, men tenkte bare å spøre.. (kan noen si til meg at ingen spørsmål er dumme, nå? så føler jeg meg ikke så dum gok1 )

---

Du er ikke dum. Hukommelse, konsentrasjon ++++ = symptomer på lavt stoffskifte:wink:

Å bruke meldinger/blålapper--you name it,...... men når elever har et "mønster" ,kommer jo samtaler inn i bildet..klasseforstander, rådgivningstjeneste etc.
Hvor var de-stilte ingen spørsmål?
Jeg har mange år i fra skolen, og syns nok at noen burde reagert!!