Litt halleluja

Hei,

Jeg har fra tid til annen sniklest litt her inne og fant ut at tiden var inne for å registrere seg og delta litt aktivt. Fram til nylig har jeg nikket gjenkjennende når jeg har lest om symptomer, men siden fastlegen i alle år har sagt at stoffskifteprøvene mine er normale har jeg i perioder slått meg til ro med at jeg sikkert var et passende medlem i hypokonderforeningen. Jeg har alltid feilt noe, men ikke nok liksom og jeg har blitt grundig undersøkt. CT og MR av hypofyse, binyrer og en drøss blodprøver har ikke resultert i noe mer oppløftende enn røntgenlegens noe kryptiske uttalelse "hjerne scannet, intet funn!" Og det har til tider virket som om hjernen rett og slett ikke har vært tilstede, eller i allefall har vært dekket av sirup.

Nå har jeg rukket å bli nesten 46 år og på tross av at jeg har hatt blodpropp i lungen, et vanskelig svangerskap, fått påvist PCOS, insulinresistens, en kropp som absolutt ikke takler hormontilførsel av noe slag, gallestensanfall som resulterer i fjerning av galleblære og hyppige betennelser i kroppen, så mente fastlegen at jeg antakeligvis var sliten fordi jeg var deprimert. Det ble jeg jo også etterhvert, men ble frisk etter psykiatrisk og medikamentell behandling. Og 25 kg tyngre! Kilo som møysommelig var slanket ned etter at insulinresistensen ble behandlet med Metformin satt som klistret igjen.

Så var det på'n igjen med slanking. Fra i fjor sommer og utover høsten var formen slapp. Frøs og var trøtt konstant. Blodprøvene viste normalt stoffskifte, men langt under referanseverdien på D-vitamin og jernlageret var heller ikke noe å skryte av, stort kalsiumoverskudd i blodet. Jern og D tilskudd, men formen ble slappere.

Ved juletider i fjor var formen på et absolutt lavmål. Trøtt, aggresiv, konstant bihulebetennelse, håret falt av i store tufser, 4 munnsår-utbrudd med en ukes mellomrom og store blødningsforstyrrelser. Hjernen var tåkelagt og hukommelsen på ferie. Overgangsalderen, sa fastlegen og tok nye blodprøver. Men nei, ingen overgangsalder. Hun falt tilbake på depresjon, noe jeg avviste blankt på grunnlag av symptomene. Så deppa at håret faller av liksom?!

Klagde min bitre nød til en annen lege. Ble hørt! Hun satte i gang en omfattende undersøkelse og sykmeldte meg tvert. Var sykmeldt i nesten 3 mnd og fikk tilbake litt energi. Jeg kuttet ut Metformin på eget initiativ, for jeg hadde en teori om at jeg ikke tålte de. Undersøkelsen avdekket bl.a at livmorslimhinnen var mye tykkere enn normalt, noe som tyder på hormonforstyrrelse. For å fjerne noe av symptomene ble den fjernet operativt med laser i april. De fleste slipper blødninger etter den operasjonen, men mine kom tilbake på 7 dagers flom etter 2 mnd. Alle blodprøver innenfor normalen. Alle kjertler så normale ut. Cortisol var bra. Så fikk jeg nyrestein. Sikkert pga kalkoverskuddet i blodet.

Sommeren ble til høst. Bihulene var konstant tette. Jeg leste om temperaturmåling og nikket gjenkjennende. Målte morgentemperatur i en ukes tid og resultatet var ikke overraskende. Sjelden over 36 grader. Aldri helt våken, liksom trøtt bak øynene. Variabel nattesøvn. Plutselige blodtrykksfall. Svimmel. Øresus. Kalde hender og føtter. Grøt i hjernen og konstant pms. Så begynte øyet å renne. Har ofte vært rød i øynene og hatt sprukne blodkar, men dette var verre. Fikk antibiotika i pille og dråpefasong...og sånn gikk jo dagene.

For et par uker siden spurte legen om jeg ville være med på et eksperiment. Hun kunne ikke love at det ble bedre, men var verdt et forsøk. Startdose 50ug Levaxin og 10ug Liothyronin. Allerede 1 uke etter oppstart følte jeg meg bedre. Uthvilt om morgenen. Passe varm i stedet for konstant frysende. Ikke svimmel. Etter to uker begynner kommentarene fra kollegaene å komme: Du virker på en måte lettere i stegene. Hva har skjedd, du er ikke sinna lenger?? Den konstante bihulebetennelsen er i ferd med å slippe taket. Hodet virker. Jobben går som en lek. Humøret er på topp. Jeg har lyst til å synge! Katta er fortvilet for matmor synker ikke lenger sammen på sofaen med pledd hver ettermiddag, men baker, lager mat og gjør husarbeid.

Etter 2,5 uker på medisineksperiment føler jeg meg så bra som jeg ikke kan huske å ha vært noen gang. Klokken har passert 12 og jeg har ikke det minste lyst til å grave meg ned for å sove. Mot normalt! Det er først nå jeg skjønner hvor inderlig slapp jeg har vært. Så er spørsmålet: Kan dette virkelig skyldes noen bittesmå hvite piller eller er det mangeårig hypokondri som er helbredet? En ting er sikkert, jeg skal nyte det så lenge det varer!

Først av alt, gratulere !
Med alt.
Hypokondri er jo en diagnose en lege ikke har kunnskap nok til å stille. Likevel har vi "alle" hatt den, enten vi vet om den eller ikke.
Vi vet jo ikke hva de skriver - hører jo bare tastelyden bakom en skjerm og ser et tryne som titter opp i nye og ne før de sier "takk for idag".
Så glem den !

Klart at alt du skriver har med stoffskiftet å gjøre - forrige legen din har rett og slatt ikke hatt de nødvendige kunnskapene. Så kan man kalle det feilbehandling, eller behandlingsunnlatelse. Klart at noe feil har skjedd som ikke skal skje her !

Du er mitt i en opptrappingsplan.
Og har det bra NÅ.
Snart vil di kjenne at tendenser til de noen av symptomene diner vender tilbake. Da er det påtide å øke dosen. Da er kroppen tilpassett, og vi ha mer.

Og lykke til !

Takk for lykkeønskning! Det er altså sånn å forstå at når kroppen skjønner at her er mangelvare å få tak i så vil den ha mer? Det blir vel omtrent som når en gammel bil begynner å drikke olje det da...men jeg velger å se det positive i at jeg får medisin og den hjelper! Har skjønt at det ikke er alle som er så heldige at virkningen kommer fort.

Legen du beskriver tastende gjemt bak egen skjerm er typisk min gamle fastlege. Den nye er av et helt annet kaliber. Dikterer journal høyt mens jeg sitter der og forklarer alle medisinske fraser etterpå. Og gir beskjed om prøvesvar, uansett om de er normale eller avvikende. Den forrige fastlegen ga ingen beskjeder og det var til tider mildt sagt frustrerende.

All medfølelse til dere som har fastleger med skylapper!

Hei Hunderre vink11
Velkommen hit. Fint at du har skiftet til en lege som hører på deg og prøver å hjelpe deg. Du er enda en i rekken av pasienter som blir plassert i kategorien «deprimert». Slik har det vært i alle år, og slik er jeg redd det kommer til å fortsette å være (og det er ikke pessimistisk, men realistisk – dessverre).

Flott at du har begynt på medisin og har fått positiv effekt av dette. Men jeg har lyst til å gi deg en link som omhandler d-vitamin og kalsium og som nettopp sier at for mye kalsium i blodet gir nyrestein. Tilførsel av d-vitamin øker kalsiumet i blodet.
http://www.parathyroid.com/low-vitamin-d.htm

Lykke til videre, håper du finner ut av dette vink11

xx7 Høres bra ut Hunderre. Nyt gode dager!

Takk Eirin, det skal jeg! Fordelen med selektiv hukommelse er at man bare husker de gode dagene!

Og Lisbeth, tusen takk for nyttig link!