Å være mamma med lavt stoffskifte

Vi er nok mange her inne som er mammaer (og pappaer), men flere har kanskje større barn? Selv har barn i barnehage og på skole, og alle tre har ekstra behov, som gjør at de trengr mer oppfølging en standardbarnet.

Men når mamma ikke er "frisk", så "taper" jo barna også. All oppfølging, møter etc er jo greit, men hva med alt i hverdagen? Jeg er glad i å bake, men barna mine får jo aldri hjemmebakte boller utenom fastelaven. :roll: Jeg har så lyst til å bake ofte, men det kommer liksom aldri opp på lista som viktig nok, til at det vinner.

Skogsturer er ofte med pappa alene, mens mamma slapper av hjemme på sofaen. Lekser er også en utfordring, for er mammaen tom, så orker man jo ikke alltid å sitte å gjøre lekser. Har sovnet mange ganger under under en kort leselekse jeg, men det har ikke de oppdaget enda. Men med to barn som vi må sitte sammen med hele tida, så burde vi jo være to om den jobben, men det hender at pappaen må gjøre lekser med begge skolebarna etter han er kommet hjem fra jobb, laget middag og før han legger barna. Mens mammaen er veldig god på "sofatjeneste".

Heldigvis er ting bedre, men noen dager er fortsatt sånn. Det blir litt annerledes enn man hadde tenkt. Man klarer jo ikke være der nok, man får ikke gjort de tingene man ønsker. Det å sitte å spille et brettspill, går i kategorien tiltak.

Det er egentlig det verste med det å ikke ha nok energi til å leve livet sitt skikkelig. Barna blir snytt for mange ting i hverdagen. :cry: De fortjener å ha en mamma som spretter rundt, men det er fortsatt ett stykke unna det. Det verste er jo at jeg ikke kan bestemme det selv. Hadde jeg bare kunnet gjort det, kunne jeg trene meg til mer energi, men det går jo ikke.

Så jeg får håpe at denne sofa-mammaen snart får litt mer energi, så hun kan fyke rundt her og gjøre alt de flotte barna mine fortjener. :)

Er det noen andre mammaer eller pappaer her, som ikke strekker til?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Qa

Er det noen andre mammaer eller pappaer her, som ikke strekker til?

---

Javisst :| sånn er det, jeg melder meg på her.
Det er igrunnen ganske krevende for psyken; dette med og ikke kunne sprette rundt som før iverden;
men hvis man prøver seg på hopp & sprett - så sliter man jo på binyrene og får svi.

Før jeg i 2008* fikk tips av en bekjent om å sjekke stoffskifte så hadde jeg alltid vært hos fastlegen noen ganger i året.
Han sendte meg til psykolog.
Jeg prøvde også lenge akupunktur, healing og kvantemedisin;
INGEN av de overnevnte profesjonelle oppdaget eller tenkte på at stoffskiftet mitt kunne være ute å kjøre.
Flere av dem opplyste om viktigheten av positiv tenking, trening og tilgivelse -
akupunktøren snakket også varmt om coaching;
datteren var nyutdannet i dette og tok imot nye klienter og det var jo bare SÅ bra ...

Sånn kan man sose rundt i nedoverbakke i mange år og føle seg som en giddalaus taper -
men det aller verste er at barndommen til avkommet blir så strippet ned :sad:

*pssssst: symptomene oppsto etter fødsel i -98

Henger meg på her jeg også, og det er litt tragisk egentlig at ungene våre må forholde seg til syke foreldre. Det er så mange ting som ikke har blitt noe av fordi når det kommer til stykket så orker man ikke selv om man for et par timer siden følte seg oppegående nok til at i dag, ja da skal vi få gjort noe sammen.

Jeg liker ikke tanken på at ungene må ta så mye hensyn til meg heller (selv om det selvfølgelig også kan være positivt at de lærer å ta hensyn) men de er barnd og jeg syntes de skulle slippet å forholde seg til at dagen og det vi kan gjøre sammen kommer an på hvordan jeg føler meg.

Jeg har jo sååå lyst til å ta med ungene på masse rart, bruke mye tid sammen med de. Lekser er heldigvis ikke et problem her i Egypt for her leier man inn lærere på ettermiddagen som hjelper ungene med lekser (er nødt til det uannsett da nivået her er sååå mye høyere enn i Norge og det stilles veldig store krav til barna, heldigvis virker det som om barna trives med det).

Ellers kan man også få deliveri på alt mulig rart og jeg kan sette bort klesvasken til firmar for noen få kroner dersom jeg ikke skulle orke det. Blir det for ille kan jeg også leie vaskehjelp til en ganske billig penge. Det dumme er vel at jeg er så sta at jeg vil klare ting selv og da kjører jeg meg for hardt, dessverre.

I går var jeg hos legen her for jeg klarer nesten ikke gå lenger med disse bena. Legen hørte på hva jeg sa, kjente på knærne mine og ga meg medisin for orteoporose/revmatisme som jeg skulle ta i ti dager minst. Da jeg omsider kom meg hjem oppdaget jeg at jeg også hadde skikkelig feber, blæh.

For å si det sånn så er jeg villig til å prøve alt for å bli kvitt smarten og den betennelsen jeg tydeligvis har i kroppen, så da gjenstår det bare å se.

Huff dette ble vel en avsporing, det var ikke meningen men godt å få det ut.

Jeg føler at jeg ikke strekker til for hverken mann eller barn.
Har to små barn. Ei på 2,5år og en på 10 mnd. Det er så vanskelig å stå opp, men jeg står jo selvsagt opp det tar bare VELDIG lang tid før jeg får til noe som helst. Jeg har hatt lavt stoffskifte i 11 år nå, jeg kommer ALDRI til å få til noe som helst. Jeg blir jo aldri bra. chokx:

Sorry: off topic.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Premium

Jeg har hatt lavt stoffskifte i 11 år nå, jeg kommer ALDRI til å få til noe som helst. Jeg blir jo aldri bra. chokx:

---

Selvfølgelig kan du blive bedre! Det blev jeg efter 26 år i helvede, så hvorfor skulle det være håbløst for dig efter "kun" 11 år?

Opret hellere en præsentationstråd i forummet Presentasjoner. Skriv der din forhistorie: hvordan blev du syg, hvor længe gik du uden diagnose, hvornår fik du diagnose, hvordan gik det (blodprøvetal osv.), hvordan har du det nu, og hvilken behandling du var/er på osv. Fortæl, fortæl og så tager vi det derfra. tro2

Hei Premium.
For det er jo det du er Premium.
Du står på og sliter mer enn andre - og syns selv du ikke strekker til. Av meg får du iallfall premie for slitet !
Jo, jeg har vært der.
Men det ble et helt osean bedre da jeg kastet Levaxinen og gikk over til å bruke thyroide horemoner istedenfor.

Hvis du ser dette som siste utvei, er det helt sikkert mange ting som bør undersøkes, og som kan rettes på - Jeg tenker på vitaminer og mineraler og blodprøver. Og de kan du jo skrive om når du føler for det.

Kjære Qa og Premium!

Skjønner godt hva dere mener. Barna mine er nå langt opp i tenårene, men jammen ble de snytt for en ”spretten” mamma da var små. Skulle vi spille badminton el. ble det en veldig kort økt. Bolle- og kakebaking ble det smått med. Det største problemet var jo at ingen så at jeg var syk (og ikke visste jeg det selv heller før etter noen år). Jeg hadde derfor ingen ”unnskylding” for at jeg ikke orket.

Det hjalp med Levaxin i en periode, men fikk en smell for noen år siden. Begynte med Thyroid og det gjorde forskjellen! Dessverre har binyrene også fått seg en smell så jeg sliter litt ennå. Men, og det er den gode nyheten: Det er lys i tunnelen! Også for dere vil jeg tro!

Jeg ønsker dere lykke til videre!

Med vennlig hilsen
Lisa

Takk for innspill og oppmuntring Lisa. xx9

Hei hei

Ja vet akkurat hvordan dette er . Jeg er alenemor og har omsorg på heltid for tre barn, på 7,14,15 år og lavt stoffskifte. Greier ikke å være i 100% jobb lenger, men målet er å være det i 2011.
Og sofaen er fortsatt "Min favoritt" i det daglige. De eldste barna har måtte bidra mye, men jeg skulle ønske hverdagen for oss alle hadde vært "lettere".

Vet det kommer bedre tider............

Stoffskifte diagose siden 2005, gikk 4 år før diagnose, Levaxin , Erfa Tyroid fra sep 2010

Føyer meg inn i rekken. Det å ikke kunne gjøre så mye som man ønsker for sitt barn, er det vanskeligste med å være syk synes jeg. Dårlig samvittighet er blitt mellomnavnet mitt, og det er jo ikke bra å gå og kjenne på det hele tiden. Men der så mye jeg drømte om jeg skulle gjøre da jeg ble mamme. Bake, gå i svømmehallen, turer osv. Nå er det eneste jeg ønsker å kunne ha energi til de daglige gjøremålene sammen med gutten min. Men mest av alt ønsker jeg å kunne være mer mentalt til stede når vi er sammen. Det blir ofte til at jeg sitter på gulvet sammen med ham, men bare jatter med eller er fjern. Ikke hyggelig. Det MÅ bli bedre!