"Flink jente" syndromet vs binyrene.

Her kommer noe jeg har jobbet med en stund i meg selv, og som det ser ut som jeg må ha en enda større bevissthet rundt nå. Jeg har trette binyrer...


Her har jeg lyst til å komme inn på et viktig psykologisk aspekt, fra et psykodynamisk perspektiv...

Hvorfor higer noen av oss etter det perfekte, det vellykkede.. eller noe i den duren.. Hvis vi ser bort fra kulturelle årsaker...

Fra et psykodynamisk perspektiv, kan noe av årsaken ligge her.. Mange av oss er vokst opp i familier der en ikke blir sett og anerkjent for den en er, men for det en gjør.. Dette er ikke så uvanlig..
Sett i fra et slik perspektiv, vil anerkjennelse for de følelsene vi viser (for den vi er), være som et slags reisverk i selvfølelsen/identiteten vår.. Jo mere vi har blitt anerkjent, jo sterkere står "byggverket" i stormene.. Samtidig er det flere andre aspekter som gjør oss "sterke" ut i fra et slik perspektiv,men jeg holder meg til anerkjennelsen av følelser her og nå..

Og hvis identiteten er bygd opp av " jeg må gjøre for å være", blir det slitsomt å være også..

Jeg har jobbet mye med meg selv; har jobbet mye med å finne ut hvorfor jeg gjør det jeg gjør... Hvorfor MÅ jeg ut å jogge nå, hvorfor MÅ jeg absolutt ta min tredje videreutdanning, hvorfor MÅ jeg jobbe 100%? Er det ikke godt nok at jeg er en god mor, jobber endel, trener litt og har det bra? Jo, absolutt vil mange si, men en del av meg er lært opp til å gjøre, så derfor må jeg gjøre for å være noe..

Nå har jeg kniven på strupen.. jeg har binyretretthet; nå må jeg bevise at jeg har blitt bevisst; at jeg klarer å se meg selv, min adferd og samtidig klare å identifisere hva jeg "egentlig tenker og føler"... For ikke å gjøre noe feil!! Jeg kan ikke hevde meg selv ved stadig vekk med å gjøre, jeg må være, og stole på at det er godt nok.. Jeg må lære meg selv å kjenne, mine mønstre, reaksjoner osv.. og være bevisst.. "Hvorfor er jeg irritert på barna mine nå?", jo jeg er sliten, ergo må jeg hvile.. "Hvorfor er jeg rastløs og vil jogge en tur?", jo jeg er egentlig trist og bør kanskje ringe noen i stedet, fordi dette virker bedre for meg når jeg er trist..

En vanskelig og uoppnåelig oppgave? En lærer så lenge en lever, det er sikkert, og dette er jo på mange måter en livsoppgave.. Men det handler om å ikke ødelegge seg selv oppe i det hele, "flink jente" skal jeg være, men ikke alltid fordi jeg har gjort noe større... :D

hjertflag1

Bra formulert, så takk for at du delte.

Sjølv er eg nokså fri for flink-jente-symptomar. Tenkjer at det viktigaste eg kan vera nå, den einaste hesten eg satsar på kan du seie, er å vera mor: "good-enough-mother" for å seia det med Winnicot.

Så får det vera det same med alt som tidlegare betydde mykje meir og fyllte heile tida mi.

Jobbar meg seksjonsvis gjennom eit nedstøva hus (byggestøv...), trener når eg har tid og lyst+ork, har ein heller mager omgangskrets, er totalt utanfor når det gjeld mote og kva som er såkalla "in". Og best av alt jobbar eg redusert og vurderer ytterlegare reduksjon.
70% av tida føles det greitt på denne måten.

Vær deg selv, og stol på deg selv! xx4

Bra skrevet, Jeanette:) Det er jammen en del nye utfordringer som står for døren nå, ja.... Føler jeg må redefinere mye i livet; vennskap, jobb, økonomiske prioriteringer. Enig at det er vanskelig å innse at man antakelig må gi avkall på noen av tingene man liksom SKAL gjøre; jobbe fullt, se venner minst en gang i uken, trene, være engasjert i noe utenfor jobb osv.

Har likevel kommet til en erkjennelse at noe må gjøres mht jobb (ønsker redusert stilling men da må jeg bytte jobb- ingen jobber redusert i min nåværende jobb, er ikke kultur for det) og at jeg muligens kommer til å miste noen mer eller mindre overfladiske vennskapsrelasjoner. Når erkjennelsen først er der, er det ikke så ille likevel. Har på mange måter fått et mer avslappet forhold til meg selv og omgivelsene.

Tenker også at det går an å gjenoppta aktiviteter/livsstiler på sikt, om man skulle bli bedre (og det satser vi jo på!). Men akkurat nå og kanskje de nærmeste årene er det nok lurt for min del i alle fall at jeg roer ting ned. Særlig med tanke på at jeg oppi det hele har små barn som har rett til å få det de trenger.

Jeg har ikke fått konstatert noen problemer med binyrene men sliter med noe av det samme. Jeg har alltid vært skoleflink, og jeg har nå begynt på universitet. Jeg har også vært veldig engasjert i foreninger. Nå som jeg er syk kan jeg ikke konsentrere meg så mye og jeg har vanskelig for å lese. Og jeg har ikke så mye energi til å drive foreningsarbeid lenger. Så de tingene som var litt "min greie" føler jeg at har blitt tatt fra meg.

Jeg føler et press innenfra til å prestere for jeg vil jo. Det er bare energien til å gjøre det som ikke er der. Så da er det bare ennå mer frustrerende at folk utenfra, i mitt tilfelle foreldrene mine som jeg forsatt bor ho, presser på. Jeg tror de prøver å gi meg skyldfølelse nesten for at jeg er lat eller giddaleus.

Hver gang jeg prøver å snakke med mamma er løsningen hennes bare "bli frisk" hva med mellomtiden? Er det ikke dette jeg har prøvd på det siste året uansett? Det er vanskelig nok å utlevere om seg selv om ikke ens nærmeste ikke skal avfeie det i tillegg. Jeg har ihvertfall nå fått innsikt i å være syk, og kan vise mer forståelse for andre når de har det vanskelig. Og det er jo en positiv ting. xx4

Jeg liker ikke spørsmål som "hvordan har du det?" og "hva driver du med for tiden?" Det er jo selvfølgelig godt ment men jeg føler meg ofte "mislykket" når jeg svarer. Men det virker som om samfunnet er slik at man alltid skal gjøre noe, alltid prestere noe, alltid oppnå noe og gjøre framskritt. Da er det ikke lett å ville men ikke kunne.

Avslutter med litt håvamål her: En er ikkje ussel selv om helsa er låk :p

Jeg tror det er lurt, selv om man ikke klarer å la være å "gjøre", i det minste prøve å gjøre ting man liker og ikke ha for mange baller i luften. Ved å gjøre ting man ikke har så stor glede av i seg selv, men gjør for å være fornuftig eller flink, tror jeg man kan pådra seg en del negativt stress, som vel egentlig ikke er bra for noen ting og i hvert fall ikke for binyrene. Det er viktig å leve livet også for seg selv, ellers vil man kanskje sitte der i stolen på gamlehjemmet når man er 90 og tenke at fanken, hvorfor var jeg så altfor pliktoppfyllende og ikke brukte mer tid på det jeg hadde lyst til/tok livet mer med ro?

Som du sikkert vet, er det lurt å se på hvordan man kan hindre stress (spesielt negativt stress) når man har problemer med binyrene. Selv har jeg begynt å gå til en engasjert og flink "stoffskiftespesialist" som anbefalte meg å meditere og som også henviste til forskning.no, der man kan finne rapporter som bekrefter hvilke gevinster meditasjon kan gi. Har meldt meg på kurs og skal teste om det virker.

Husk at du skal leve livet for din egen skyld og ikke for noe annet:-)

Jepp, og da er vi inne på det jeg er aller mest opptatt av... Ved å lære seg å være, blir en kjent med seg selv, og gjør de tingene som blir riktige ut i fra egne behov... Og her kunne jeg lagt ut om buddhismen og eksistensialismen og så videre... :p Men, neinei, jeg er trett og må sove.. hehe:)

Tusen takk NoraH..xx4