Gruppetrening ble mental nedtur!
Hei alle sammen.
Jeg har trent styrketrening/sirkeltrening på apparater 2-3 ganger i uka i 3 måneder nå, samt at jeg går endel "småturer", og føler at jeg er blitt en del sterkere fysisk selv om det ikke har hatt noe å si for vekta, den har økt jevnt og trutt de siste månedene uansett hva jeg trener eller spiser...
Idag var jeg til min andre kontroll hos legen, har fortsatt litt høy TSH (6,97 idag mot 12,26 i slutten av mars) men det går jo tydeligvis rette veien selv om jeg ikke har merket så mye til bedring av symptomer så langt, bortsett fra at vekta ikke går oppover lenger, og de siste 3 dagene har den istedet gått en hel kilo nedover (jippi!!). Levaxinen økes fra imorgen av til 100 mcg (fra 75 mcg), og jeg er fyllstendig klar over at jeg må være tålmodig......!
Men, det er ikke det mitt innlegg skal handle om idag. Derimot om at jeg idag, pga optimisme og overmot (?) tenkte at istedet for styrketrening skulle jeg være med på gruppetrening (kombinasjon av aerobic, pilates, etc.). Har alltid likt musikk og dans, og synes slik trening er mye mer lystbetont og sosial enn ordinær styrketrening på apparater. Har holdt meg unna denne typen trening lenge nå, fordi jeg har vært redd for en total fysisk kollaps (blir jo til vanlig helt utslitt av absolutt ingenting, og har ikke villet ta sjansen på å bli så utmattet at det ville ta dager å komme seg igjen)...
Idag følte jeg derimot at tiden var inne til å prøve - og gjett om det ble en mental nedtur!!! Etter felles oppvarming på 20 min med "hopp og sprett" på en sånn "balanseball" føltes det som jeg skulle svime av. På toppen av det hele hadde hun som var trener klart å overbevise meg om at siden jeg ikke hadde gjort det før, var det en fordel om jeg var i forreste linje slik at hun kunne si ifra om jeg gjorde noen av øvelsene feil. Huff - det skulle jeg aldri ha gjort. Var en forferdelig følelse å ikke mestre noe som alle de 20 andre damene klarte uten problemer, og samtidig være plassert slik at alle så hvor dårlig jeg gjorde det. Dessuten var det en gedigen nedtur at den type trening som jeg hadde gledet meg til i lang tid skulle være helt umulig for meg å fullføre. Så etter oppvarmingen takket jeg for meg og "snek" meg stille ut døra - med en ekkel klump i halsen. Alle de andre trodde sikkert at jeg bare var "lat, usporty og utrent" så jeg hadde egentlig lyst til å bare skrike ut at det er faktisk en grunn til at det ble for mye for meg, at jeg har en sykdom som ikke vises utenpå men som er ganske pyton å leve med uansett.
Selvfølgelig gjorde jeg ikke det - føler ikke for å dele min sykdom med en masse folk som jeg ikke kjenner bare fordi jeg føler at jeg trenger "å forsvare meg selv". Familie, venner og arbeidskolleger har jeg derimot valgt å være veldig åpne mot vedr. sykdommen, noe som jeg faktisk tror fører til mer forståelse fra dem i min hverdag.
Men når det gjelder trening så skal jeg kun holde meg til styrketreningen heretter, for den nedturen jeg opplevde idag i full "offentlighet" ønsker jeg å unngå i fremtiden.
Som dere sikkert har skjønt dersom dere har lest så langt, er dette skrevet kun fordi jeg hadde behov for å få ut litt frustrasjon til noen som skjønner hva jeg prater om. Og det håper jeg jo noen av dere gjør??!!!
Nå skal jeg gå og ta en dusj og etterpå kose meg med litt melon og spekeskinke, humøret er allerede på vei tilbake. Takk for at jeg fikk lov til å "skrike litt ut" - det skulle ikke mere til for å føle meg bedre. Nå smiler jeg til og med..... :p
Sv: Gruppetrening ble mental nedtur!
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
Atina
...jeg hadde egentlig lyst til å bare skrike ut at det er faktisk en grunn til at det ble for mye for meg, at jeg har en sykdom som ikke vises utenpå men som er ganske pyton å leve med uansett.
Selvfølgelig gjorde jeg ikke det - føler ikke for å dele min sykdom med en masse folk som jeg ikke kjenner bare fordi jeg føler at jeg trenger "å forsvare meg selv". Familie, venner og arbeidskolleger har jeg derimot valgt å være veldig åpne mot vedr. sykdommen, noe som jeg faktisk tror fører til mer forståelse fra dem i min hverdag.
Der er ingen grund til at "forsvare" dig... Du har ret og lov til ikke at orke en krævende fysisk præstation. Derimod er der al mulig grund til at forklare andre, hvad er problemet. Også selv om det er fremmede mennesker, man ikke har personligt forhold til. Kun ved at være åben over for alle, kan vi håbe på at kendskabet til denne stille sygdom breder sig ud i samfundet, hvilket kan ikke undgå at gavne os alle - syge som raske. Ingen grund til at føle skam! Tværtimod: al mulig grund til ros for modet til at prøve af noget du længe har savnet + finde ud af, hvor den aktuelle grænse befinder sig (grænserne har det med at flytte sig. Det gør dine også når du bliver bedre). I mine øjne er det ikke et nederlag, men det modsatte! xx9
Sv: Gruppetrening ble mental nedtur!
Atina, det var slet og ret modigt og sejt gjort, det der xx8
Men jeg forstår godt, du ikke kunne lide det ...
Men Anisa har ret, vi må ud og fortælle, selvom der er lang vej.
hjerte1 Nielsigne
Joda - helt enig - vi MÅ informere!
Men en stor treningsgruppe på et treningssenter som var midt i treningsøkten sin og ikke ønsket å bli avbrutt, var faktisk ikke rett tid eller rett sted, uansett. Det er iallfall min mening.
Sv: Gruppetrening ble mental nedtur!
Nej, det var nok i overkanten. Jeg fik selv nærmest en klump i halsen af at læse dit indlæg - stå der forrest ... Og så efter at have glædet sig. Nej, jeg forstår dig godt. Og jeg genkender jo fuldstændigt det med at stå i en situation, hvor folk pga uvidenhed ikke kan tænke andet, end at man er utrænet og sådan ... Men sejt alligevel. Jeg håber ikke, du har mistet modet på at gøre det igen - hvor du så selv vælger, hvor i lokalet, du skal være xx9
Tusen takk for oppmuntrende ord!
Kjære Anisa og Nielsigne.kram1
Jeg vil bare si tusen takk for oppmuntrende ord - og nei, jeg har ikke mistet lysten til å trene. Må bare bli litt sterkere først... xx9
Sv: Gruppetrening ble mental nedtur!
Hei Atina!
Lykke til med treningen. Det er helt i orden å forklare at en ikke er helt i form, men gjerne vil være med etter hva en orker. Det er ofte greit å si det til instruktøren i hvert fall. Å tvinge nye til å stå foran er ikke helt god tone, synes jeg. Men de andre bryr seg altså fint lite om ikke alle får til alt!
Noen treningssentre har også klasser med mer moderat trening, men det fungerer ikke alltid, synes jeg. Da jeg ble med på en sånn gruppe, så hadde de andre holdt på et år, eller så, og så var de slett ikke så moderate lenger... :lol:
