Salutogenese - hva er det som gjør oss friske?

Den nåværende vestlige medisin kan sammenlignes med et velorganisert, heroisk og teknologisk meget avansert forsøk på å redde druknende mennesker opp av en frådende elv. Medlemmene av dette etablissementet, som med liv og sjel har kastet seg over denne oppgaven, ser aldri lenge nok ut over seg selv til å spørre om, hva det er som skjer lengre opp strømmen, rundt første sving, eller om, hvem eller hva det er som skubber alle disse menneskene ut i elven. (fritt etter Antonovsky) (Antonovsky A. Health, stress og coping. San Fransisco: Jossey Boss, 1979)

En salutogenetisk orientering fokuserer på KILDENE til helse. Det er en kompleks forståelse av helse. Å være en del av livet selv, utsetter oss for stressfaktorer som er umulig å forutse hvordan de vil virke inn på helsen vår. Antonovsky kaller det helsens mysterium – og søker å finne svar gjennom salutogeneseteorien.

Salutogenese er ikke en teori som ikke anviser direkte løsninger – men som gir et tankesett rundt sentrale begreper som kan hjelpe oss til å lede oss til produktive ideer.

Aaron Antonovsky har utviklet en teoretisk modell som han omtaler med begrepet salutogenese. Dette begrepet er dannet av det latinske ordet salus, som betyr helse eller sunnhet, og det greske ordet genesis, som betyr opprinnelse eller tilblivelse. Antonovsky gir på denne måten en ny vinkling for å kunne forstå begrepet mestring. Hans teoretiske modell tar utgangspunkt i et perspektiv som vektlegger faktorer som fremmer velvære og helse.

I 1970 analyserte han data fra en undersøkelse, og av en årsak han aldri senere kunne huske ble en gruppe jødiske kvinner som var født i Sentral-Europa spurt om de hadde vært i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Det overrasket Antonovsky at flere av disse israelske kvinnene hadde klart å bevare sin helse på tross av de ufattelige traumatiske opplevelsene de hadde gjennomlevd i konsentrasjonsleirene, deretter år i flyktningleirer før de gjenskapte et liv i Israel som har vært igjennom 3
kriger.

Oppdagelsen over at noen klarer å beholde helsen selv om de utsettes for ekstreme levekår og stress ble det store spørsmålet som fikk retning for hans videre forskning. Antonovsky begrunner med bakgrunn i sin forskning at helse ikke er et spørsmål om hva vi utsettes for, men vår evne til å takle det som skjer i livet. Han ser helse i et kontinuum, der ytterpunktene er syk og frisk. Sentralt i hans arbeid står betydningen av å fokusere mer på hva som forårsaker helse enn hva som forårsaker sykdom. Antonovsky`s svar på det salutogene spørsmålet var begrepet ”opplevelse av sammenheng”.

I hans opprinnelige definisjon ble begrepet definert slik, sitat:
”(...) en global indstilling til tingene, der uttrykker den udstrækning, i hvilken man har en gennemgående, blivende, men dynamisk tillid til, at ens indre og ydre miljø er forudsigelige, og at der er en stor sandsyndlighed for, at alting vil gå så godt, som man med rimelighed kan forvente” (Antonovsky 2004:13).

For å kunne oppleve en slik sammenheng trekker han frem at begrepet ”opplevelse av sammenheng” må sees i forhold til følgende tre komponenter:
1. Forståelse. At det som inntreffer er forståelig og oppleves som ordnet, strukturert og tydelig.

2. Håndterbarhet. At man har en opplevelse av å ha tilstrekkelig ressurser for å kunne møte ulike situasjoner i livet.

3. Meningsfullhet. At man har en opplevelse av delaktighet i det som skjer.

Mellom komponentene som representerer aspekter til begrepet ”opplevelse av sammenheng” finnes det en intern rangering der meningsfullhet er den mest sentrale og en forutsetning for forståelse og håndterbarhet. (http://www.fritidforalle.no/media/29...fellesskap.pdf)

Hva er salutogenese?
Antonovsky lanserer begrepet salutogenese, som sier noe om hva som holder oss friske. Vanligvis forholder leger seg til patogenese, hva som gjør oss syke. Antonovsky var en israelsk sosiolog som arbeidet med helsespørsmål. Han sammenholdt studier om individuelle forskjeller i stresstoleranse og sannsynliggjorde at de samme elementene – motstandsressursene – har betydning for hvordan vi takler sykdom og for sykdomsutvikling. Gode motstandsressurser er for eksempel god økonomi, sosialt nettverk med sterk grad av tilhørighet, høy egostyrke og religion. Den enkeltes ressurser vil gi ulik grunnholdning i møte med hendelser i livet. Antonovsky kaller denne grunnholdningen sense of coherence (SOC) som igjen består av tre hovedelementer:

forventning til om vi tror nye situasjoner er påvirkelige
forventning til om vi tror situasjonen er logisk og forutsigbar
forventning til om vi tror det som kreves i nye situasjoner er overkommelig
Sense of coherence kan oversettes med forutsigbarhet eller opplevd sammenheng, som blir brukt her, men det går frem av definisjonen at det ikke er helt dekkende.

Hva er empowerment?
Empowerment har vært forsøkt oversatt til norsk med ord som myndiggjøring, bemyndigelse (4) eller styrking. Ingen av disse ordene er dekkende oversettelser. Da ordet empowerment er såpass innarbeidet i flere fagmiljøer beholdes dette videre i teksten.

Empowerment har sitt utspring i politiske og sosiologiske miljøer i USA i 1960-årene. Rapaport (5) studerte hjelpesystemer som utvikles naturlig i familier, nabolag og sosiale nettverk. Han ønsket å utvikle metoder for å gi befolkningen bedre kompetanse til å endre på forhold i lokalsamfunn. Han beskriver empowerment som «å oppnå kontroll over eget liv i en sammenheng hvor en deltar sammen med andre for å endre de sosiale og politiske realiteter en lever under» (5). Motsetningene til empowerment blir kraftløshet, lært hjelpeløshet, fremmedgjøring, manglende kontroll over livet. Kieffer (6) skriver at begrepet har en todelt betydning og utgjør både målet og veien. Målet er kompetanse til å delta og påvirke. Veien er utviklingen av ferdigheter som skal til for å nå dette målet. Kieffer deler empowerment-prosessen opp i fem faser:

Det må først inntre en mobiliserende episode som utgjør en trussel mot det som oppleves som viktig og bra i livet. Gjennom dette vekkes bevissthet og engasjement.
Man går så over i en fase preget av usikkerhet og begynnende analyse av situasjonen.
Tredje fase utgjør en prosess som skal ende i en forståelse av situasjonen og av vilke ressurser og muligheter man har til rådighet.Veilederens oppgave er å gi faktisk informasjon, være støttende og bidra til å kartlegge situasjonen og tilgjengelige ressurser.
I fjerde fase veksles det mellom å prøve ut kunnskapene og sammen med veileder reflektere over nye erfaringer. Det er ofte nødvendig å gå mange runder over tid.
I siste fase innehar man nye ferdigheter med evne til deltakende kompetanse.
Sitat fra
http://tidsskriftet.no/index.php?seks_id=953695
Denne kan også leses:http://www.utposten-stiftelsen.no/Li...d=480&mid=1109

Hva gjør oss friske?

Jeg kom over begrepet salutogenese en gang radioen sto på. Og syntes det var et vakkert begrep. Salutogenese er det som gjør oss friske. Hva er det? Det kan være natur, vann, trening, mat, musikk, kunst og andre ting som gjør gode ting med oss. Vi har sikkert alle noen gode oppskrifter på noe som vi vet gjør godt for oss!

Tusen takk for dette innlegget! :) Det var inspirerende og tankevekkende.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Vigdis

Oppdagelsen over at noen klarer å beholde helsen selv om de utsettes for ekstreme levekår og stress ble det store spørsmålet som fikk retning for hans videre forskning. Antonovsky begrunner med bakgrunn i sin forskning at helse ikke er et spørsmål om hva vi utsettes for, men vår evne til å takle det som skjer i livet. Han ser helse i et kontinuum, der ytterpunktene er syk og frisk. Sentralt i hans arbeid står betydningen av å fokusere mer på hva som forårsaker helse enn hva som forårsaker sykdom. Antonovsky`s svar på det salutogene spørsmålet var begrepet ”opplevelse av sammenheng”.

---

En billedlig metafor til Vigdis og andre. kram1

For at illustrere hvordan Antonovsky forestiller sig betydningen af følelse af sammenhæng i vores liv, tager han afsæt i et billede sundhedssystemet ofte bruger om sig selv, nemlig flodmetaforen. Her betragtes patienterne som mennesker der er faldet eller skubbet i en rivende flod og i færd med at drukne. Sundhedssystemets opgave er (tørskoet) at stå på en bro tværs over floden og fiske de uheldige op af vandet, hvilket skal illustrere behandlingen. Forebyggelse drejer sig om at gå opstrøms floden og finde ud af, hvorfor menneskene falder i floden og derefter forsøge at forhindre dette.

Antonovsky angriber imidlertid den måde at forklare tingene på. Han mener, at man hverken falder eller bliver skubbet i floden, tværtimod er vi alle født i floden. Floden er nemlig selve livets flod, som vi på ethvert tidspunkt befinder os i. Nogle mennesker kommer rimelig nænsomt igennem floden og kan måske bunde det meste af vejen, hvorimod andre bliver ført hen mod farlige passager med dybt vand, klippeskær og strømhvirvler der truer med at trække dem ned i vandet. Derfor drejer det sig dels om, hvor man befinder sig i floden, dels hvor godt man har lært at svømme og hvor udholden man er!

Sundhedssystemets opgave er ganske vist stadig i denne metafor at forhindre folk i at drukne, men ikke ved at trække dem op på land, for det giver ingen mening i Antonovskys univers. Derimod skal man lære de nødstedte at svømme bedre. Det er især følelsen af sammenhæng i livet der giver gode svømmere. Citeret fra Peter Thybo's artikel Sygdom er hvordan man har det - Sundhed er hvordan man ta'r det - Om Antonovskys salutogenetiske idé xx9