Skaff deg et liv..

Ser at det er mange tråder med samme tema.. men synes at uttalelsen jeg fikk servert i dag bør premieres med en ny tråd....

Vel, nå er kanskje ikke vi stoffskiftesyke, i en dårlig periode, de man ser spurtende ut fra en klippekant med fallskjerm. Og jeg er ikke så sikker på at det er oppskriften på et godt liv heller. Men er det noe som er sikkert, så er det hvertfall at vi ikke nyter å være syke. Det de fleste av oss stoffskiftesyke driver med, er nettopp å skaffe oss et liv.
Så da undrer jeg meg over hvorfor det er så lett å gå til denne slutningen om at vi er late, liker å gå sykmeldte osv.. Det er ihvertfall tydelig at leger ikke nysgjerrige og vitebegjærlige nok ift. stoffskiftesykdommer.
Hvorfor er det så lett for andre å forhåndsdømme stoffskiftesyke? Jeg tar vel ikke helt feil når jeg påstår at vi lett blir "diagnostisert" som deprimerte, late, utbrente... osv blandt både leger og de som står oss nært og fjernt?

Mange av mine venner blir ofte provoserte fordi jeg er opptatt av "de nære ting" , nettopp fordi jeg som syk har lært meg å sette pris på små ting i livet.
Uttalelsen "skaff deg et liv" var derfor helt naturlig for min venninne å lire ut av seg..

Ønsker alle stoffskiftesyke lykke til med å få tilbake det livet med de verdiene de selv syns er viktige lykke til :) hjerte1 hjerte1

Mvh Jeanette

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Jeanette78

Mange av mine venner blir ofte provoserte fordi jeg er opptatt av "de nære ting" , nettopp fordi jeg som syk har lært meg å sette pris på små ting i livet. Uttalelsen "skaff deg et liv" var derfor helt naturlig for min venninne å lire ut av seg..

---

WOW! Hvem har brug for fjender, med venner som hende? Det er i nøden at man skal kende sine venner og det er i nøden, at man ikke skal spilde sin tid på de falske.

Det har jeg, i hvert fald lært i min lange hypothyreose-karriere. En god ting er dog kommet ud af den slags skuffelser: efter Thyroid og en bedring, spildte jeg ikke mere tid på de mennesker, der i nøden har svigtet. nenex:

Jeanette, jeg kjenner igjen det du sier om at du får fokus på de nære ting. I høst var jeg ganske syk av binyrene mine en stund, så syk at jeg enkelte dager ikke klarte den eneste tingen jeg hadde som mål for dagen: å lage en enkel middag. Da blir fokuset der jeg er. Jeg tenkte ikke så mye på hva som skjedde i verden, hva som gikk på kino, hva høstens nye bøker het.

Og jeg lurer på om de som ser folk som er syke, blir redde. De trekker seg unna. Som om det kan smitte. Det minner kanskje om den skjøre skorpen av helse vi går på. Den er så tynn. Plutselig brister den, og vi blir bevisst at helse ikke er selvfølgelig. Og at døden står like ved, og venter. På alle. Men det er lett å glemme både død og uhelse når du springer på karrierestigen og alle rundt deg er så vellykkede.

Kanskje var det det din venninne så, da hun så deg, et speil som viste den skjøre skorpen hun beveger seg på?

Konstentrer deg om de nære ting, du Jeanette, det er mye styrke å hente der i svake dager, jeg fant ut det nå for ikke så lenge siden tro2kram1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Jeanette78

..er det noe som er sikkert, så er det hvertfall at vi ikke nyter å være syke.

---

Ja - jeg tenker også som Anisa - med slike venner; hva skal man da med fiender :?:

Dette minner meg om ei god venninne, hun er gift med to barn -
og hvor de alle fire har vært mye syke, og nærmest etter tur så har de stått på dødens terskel ..

Verken min venninne eller mann og barn har klaget, men "stått han av" -
vell - så kommer hun tilbake i jobb etter nok en stri tørn;
hvori en kvinnelig Førtis kollega proklamerer:
"Det hadde nok vært godt å slippe jobben en stund; men jeg har ikke tid til å være syk..."

Jeg sier ikke mer chokx:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Jeanette78

Vel, nå er kanskje ikke vi stoffskiftesyke, i en dårlig periode, de man ser spurtende ut fra en klippekant med fallskjerm.

---

He-he, Kanskje en hypo-gjeng kunne gitt Lars Monsen nye turerfaringer :lol: :lol:
(referansen her er programmet "Uten grenser" - hvor LM og handikappede er på tur)

Min kontaktperson innenfor psykiatrisk hjelpepleie sa følgende om det offentlige systemet, før vi skulle på møte med de:

"...det er letter å få innvilget en søknad hvis du har brekt en fot eller en arm. Det er en synlig skade som kan dokumeneteres!..."

Det var fornuftig sagt av ham! For det er jo slik det offentlig fungerer, har du en synlig skade, så får du sånn ca hjelp i bøtt og spann. Men har du en "usynelig" skade, så får du følgende streng beskjed:

"H** DÆ HEIM! OG SLUT Å SYT!" eller "KA I %@5£$ E DU NO HER IGJEN??!!"

Noe fastlegen min, har begynt med nå i det siste. Min tidligere saksbehandler fra tidligere trygdeetaten, sa følgende til meg, under et ansvarsgruppe møte:

"...du er jo bedagelig anlagt!..."

Noe jeg kommenterte senere, via et skarpt brev til henne. Hun beklaget det veldig, og sa at det ikke var slik hun mente... Men skaden var nå skjedd! TIL H******* MED HELE NAV SYSTEMET!!!!

Da jeg sendte inn søknaden om varig uføretrygd, måtte jeg fortelle om sovetimene mine, mens jeg var på ulike arbeids opplegg. Sovetimer jeg trengte, for å klare å komme meg igjennom arbeidsdagene. Får jo håpe at de ikke avslår søknaden pga det...

For en "venn". :roll: Håper hun må bite den kommentaren i seg på ett eller annet tidspunkt.

Det er alltid mer sårende når personer man tror står en nær har så liten forståelse.

Det er vel vanskelig for de som alltid er friske å hvite hvordan det er å være syk.. Forståelse er jo ikke akkurat hverdagskost..

Sitat:

---

Og jeg lurer på om de som ser folk som er syke, blir redde. De trekker seg unna. Som om det kan smitte. Det minner kanskje om den skjøre skorpen av helse vi går på. Den er så tynn. Plutselig brister den, og vi blir bevisst at helse ikke er selvfølgelig. Og at døden står like ved, og venter. På alle. Men det er lett å glemme både død og uhelse når du springer på karrierestigen og alle rundt deg er så vellykkede.

Kanskje var det det din venninne så, da hun så deg, et speil som viste den skjøre skorpen hun beveger seg på?

---

Jeg synes dette var så utrolig godt sagt. Takkvink11

Min erfaring med menneskene rundt meg da jeg var på mitt sykeste, var at ikke tålte at min rolle i livene deres endret seg. Jeg var ikke lenger den alltid tilstedeværende venninnen som de kunne laste alle negative erfaringer på osv. Og de sviktet de fleste av dem.. Jeg kunne ikke bidra med det jeg alltid hadde hatt i så store mengder, nemlig energi og stor tålmodighet med menneskers personlige små og store kriser.

Jeg tror de fleste som blir syke vil ha denne erfaringen fra dem rundt seg. Jeg fikk høre både av faglærte og vanlige folk at jeg måtte jo bare komme meg opp av sofaen, så ville livet bli bra og jeg frisk.. :roll: